Hei, vil si takk til alle som deltok i denne tråden. Synes det ble en fin og nyttig diskusjon. Jeg er både litt enig og litt uenig med alle.
Hva jeg endte opp med å gjøre: Jeg sendte sedlene i retur i posten som vanlig a-post neste dag; pakket dem inn i tegningen/bildet de kom i, og satte på en grinete post-it-lapp som sluttet med "Do not send any more cash in the mail". Foreløpig har jeg ikke hørt noe mer fra ham, og det er halvannen uke siden, så - bank i bordet - jeg håper det betyr at han mottok pengene og har tatt til vettet.
Når det gjelder diskusjonen, som var interessant, så heller nok jeg mest til synspunktene til RenholdOslo og litt til NilsF.
Jeg har verken interesse av eller businessetikk til å beholde penger fra kunder i ond tro, men det går samtidig en grense for hvor langt jeg er villig til å strekke meg for at kunden skal få dem tilbake på en trygg måte. Det innebærer blant annet at jeg ikke er villig til å akseptere noe særlig tap for at han skal få dem igjen.
Jeg synes noen av svarene virket mest orientert mot det norske markedet. Klart det ikke er noe problem å ringe en kunde på Toten og be om bankkontonummeret hans. Det er noe helt annet i internasjonal handel med språkproblemer, kulturforskjeller, skyhøye telefonregninger og høye gebyrer for å overføre penger.
I min bank koster det fra kr 200 og oppover å overføre til utlandet. I tillegg: Sist jeg prøvde å sette inn penger over skranken i Oslo, kostet det kr 100. Det er flere år siden; det er sikkert ikke billigere nå. I tillegg måtte jeg ha betalt vekslingsgebyr for å sette inn euroene, siden jeg ikke har ikke en multicurrency-konto. Jeg kan love dere at hele beløpet fra denne interessenten ville gått med til gebyrer, og det er nok ikke bare bare å få ham til å forstå eller godta det. Han forstår sikkert ingenting av norsk avgiftsnivå, og ser for øvrig ut til å ha en del andre begrensninger også.
Noen av dere nevnte også at det er billigere å overføre via Skandiabanken. Mulig det, men jeg synes ikke man kan forvente av et firma at det skal åpne konto i en ny bank for å betjene en vanskelig kunde. Det tror jeg heller ikke Komplett ville ha gjort.
Hvor langt skal man strekke seg for en vanskelig kunde?
Dialogen mellom oss var omtrent slik:
Han: Jeg skal kjøpe produktet ditt. Send det hjem til meg, så skal jeg betale.
Jeg: Vi godtar kun betaling på nett og ikke etterskuddsvis.
Han: Send produktet til meg. Legg ved en faktura i euro.
Jeg: Som sagt godtar vi kun betaling på nett. Jeg anbefaler å finne en annen leverandør som aksepterer betaling mot faktura.
Han: Du skal sende produktet til meg.
Jeg: Beklager, men vi kan ikke betjene deg.
Han (etter en uke): Jeg har sendt deg xx euro i posten. Send produktet til meg.
Opp med hånden de som synes denne dialogen la et godt grunnlag for å enten sende produktet til ham med stor rabatt og svelge vekslingsgebyrene selv, eller ta jobben med å overføre pengene trygt med tilhørende gebyrer, prøve å fremskaffe riktig iban og swiftnr, eventuelt åpne konto i ny bank med lavere gebyrer osv.
Når det er sagt, så er jeg heller ikke enig med dem som sier at det bare er å beholde pengene. I tillegg til at det er etisk problematisk, så har vi noe som heter stilltiende avtale (implied contract) både i norsk og internasjonal rett. Hvis en forbruker gir penger til et firma og gir uttrykk for at han anser de pengene som betaling for et produkt og firmaet ikke protesterer, så er det stor sjanse for at retten ville komme til at det var inngått en stilltiende avtale. Retten ville plassere risikoen hos firmaet fordi det er klanderverdig å forholde seg passivt i en slik situasjon. I forbrukerforhold skjerpes dette, så det stilles ekstra høye krav til et firma om å kommunisere klart og tydelig med kunden slik at denne ikke innretter seg i god tro om at avtale er inngått. Derfor synes jeg heller ikke det er noen holdbar, profesjonell løsning å beholde pengene eller gi dem bort.
Vanskelig case som det ikke fantes noen fullgod løsning på, synes jeg. Derfor er det heller ingen som har helt rett eller noen som har helt feil. Man må bare gjøre sitt beste.
