Er det en myte at dersom man bor på rett sted, har de rette vennene og kanskje kommer fra en "priviligert" familie at oddsene faktisk er på din side, og at det skal veldig mye til for ikke å kunne "lykkes"? -Selv som man er dyslektisk og null sosiale antenner.
-Familietilhørlighet er ikke noe man bør kimse av, ikke uten grunn at Biskopens sønn klarte å lure til seg flerfoldige millioner,
Kyniskhet og overfladiskhet møtes gjerne i de samme personene, IQ er ikke det man helst vil forbinde med de overfladiske.
Fet utdanning er heller ikke noen garanti for å kunne nå langt, alt er avhengig at "markedet", er det behov for 500.000 "webmastere" i Norge? -eller behov for 900.000 advokater?
Er det behov for folk med lav utdanning uten noen særlige ambisjoner? -Ja, den verste arbeideren som finnes er en "overkvalifisert" en.
Hva som gjør at man "lykkes" i en karriere er faktisk ikke annet enn hva man selv opplever som lykke. Ikke alle som trenger et sykt forbruk for å ha følelsen av lykke..
En underbetalt "slave" kan faktisk føle meget stor livskvalitet etter den å ha følt seg nyttig etter å ha skurt seg gjennom en vakt med omgangssyke på avdelingen..
En meget godt betalt person kan føle seg meget tom, selv om han har klart å lande en kontrakt verd mange millioner med tilhørende bonuser..
Trenger man utdannelse for å lykkes? -Nei, faktisk ikke.
En utdannelse kan faktisk hindre deg i å oppnå en ekte og enkel "lykke" som du lett overser når du har blitt "preget" med andre verdier.
Back to basic er det noe som heter, hvorfor tror dere at det virker forlokkende for et menneske som har blitt spyttet ut av business-fabrikken? -Alle de som "kaster bort" sin dyre og lange utdannelse, gjør noe helt annet?