Her er en tråd på Frilansinfo-forumet som det hadde vært fint å få innspill på fra medlemmene på Webforumet. Kortversjonen er at trådstarter har bygd opp et nettsted med mye informasjon om ei spesiell behandlingsmaskin. Importøren kopierer deretter innholdet ord for ord, og tipser andre kunder som kjøper maskina at de bare kan kopiere tekst fra trådstarters nettsted. Skurkete oppførsel, men dessverre veldig vanlig.
Dofollow-lenker til alle som skriver svar 
Jeg leste igjennom innlegget og etter min mening bør personen bare sende ut fakturaer, én for hver artikkel, til importøren. Dette er et ganske opplagt sak hvor importøren har absolutt handlet i ond tro.
Man kan også alltids kontakte datasenteret/host for å få disse artiklene fjernet, men dette kan være vanskeligere når artiklene har blitt endret i ettertid. Ovenfor norske hoster vil det også være enklere å dokumentere hva som har skjedd hvis man kan dokumentere at importøren er gjort oppmerksom på forholdet, men vil likevel ikke føye seg ovenfor opprettshaver. Da gjerne i form av e-postutveksling mellom de to partene. (I slike saker skal du alltid lagre all kommunikasjon mellom deg selv og den andre parten.)
Loven er vel ihvertfall ganske klar - så lenge det originale arbeidet er gjenkjennelig, så er det brudd på åndsverksloven.
En epost til produsenten av maskinen kunne vel kanskje også vært på sin plass. Kan jo hende de ikke syns det er ok at han gjør slikt.
Dette forstod jeg ikke helt. Hvem er “de” og “han” i denne sammenhengen? Hvem bør sende en e-post?
Dette prøvde jeg selv overfor bl.a. Domeneshop da vi fikk bestillingsskjemaet fra Starte-AS.no kopiert av flere konkurrenter. Ingen av hostene vi kontaktet ville gjøre noe som helst uten dom. Selv etter at vi fikk en dom på det ble lite gjort.
Denne maskinen har vel en produsent som lager den. Og hva syns produsenten om at importøren gjør slike ting. Er det en seriøs produsent som tenker på omdømme sitt. Kan det kanskje være en ide og si ifra om hva som skjer.
Godt poeng, Daniel. Blingsa og trodde du med “produsenten” mente “importøren”.
Her er det et par misforståelser. Med mindre importøren selv har lastet ned og videresolgt tekstene som sine egne, kan ikke importøren faktureres for dette. Importøren kan kun faktureres for den bruken h*n har på sine egne nettsider.
Det er faktisk hver enkelts ansvar å klarere bruk med opphavsmannen (-kvinnen?), og selv om dette kanskje virker noe søkt, så er det slik.
Eksempelvis, jeg oppdaget noen bilder jeg hadde tatt på en blogg en gang, bilder jeg opprinnelig hadde solgt til VG. Nå er ikke jeg spesielt nøye på akkurat den type ting, men da bloggen var nedlesset med “Copyright” og “Må ikke brukes uten tillatelse” og så videre, kunne jeg simpelthen ikke dy meg, og måtte gjøre oppmerksom på det absurde.
Bloggeren henviste selvfølgelig til VG som i en epost hadde sagt det var helt ok å bruke bilder og linke til stoff fra deres nettside, men det fratar ikke bloggeren ansvaret for å forsikre seg om at det er ok å bruke opphavsberettiget materiale direkte fra opphavspersonen.
Så kortversjonen er, blir man tilbudt tekst, eller får en tillatelse til å bruke tredjepersons tekst (eller bilder for den saks skyld) SKAL! man forsikre seg om (gjerne skriftlig) at dette er ok, og det SKAL! være fra opphavspersonen selv.
At importøren i denne saken selv har sagt det er greit fritar ikke hver enkelt “synder” for det opplagte ansvaret. Like lite som man kan bøtelegge andre hvis man selv kjører 70km/t i 60-sone “bare fordi noen andre sa det var greit …” (Satt litt på spissen, men dere skjønner vel tegninga) 
Det står ganske klart skrevet i det opprinnelige innlegget på det andre forumet at importøren har kopiert teksten og publisert denne på en nettside. Dermed kan forfatteren kreve kompensasjon for bruddet på opphavsretten.
Ja, det er riktig, men forfatteren kan ikke kreve kompensasjon fra importøren for det andre har lastet ned fra samme sted, selv om det er importøren som har henvist dem dit, og sagt det er ok. Det må den som laster ned selv sørge for å klarere med opphavspersonen …
Det er så vidt jeg kan se ingen som har skrevet at importøren skal betale for andres handlinger.
Jo, du skriver det 
… men ser nå jeg sannsynligvis kan ha misforstått setningen. Selvfølgelig mener du én for hver artikkel importøren selv har brukt!
Beklager, jeg har nok stått opp for tidlig … 
Hvis importøren har skrevet på sine sider at teksten fritt kan brukes videre osv må de vel stå ansvarlig for den videre ulovlige bruken, siden det da er de som faktisk har spredd den, i bunn og grunn akkurat tilsvarende av om de hadde lagt ut en film, et program eller noe annet opphavsrettsbeskyttet materiale ulovlig på en nettside de kontrollerte.
Slik jeg tolker denne teksten; “Importøren kopierer deretter innholdet ord for ord, og tipser andre kunder som kjøper maskina at de bare kan kopiere tekst fra trådstarters nettsted…” så henviser importøren til det opprinnelige nettstedet og “tipser” andre kunder om at de kan kopiere teksten derfra. Det er ikke det samme som å legge teksten ut på egne sider, og utgi dem for å være sine egne …
Eksempelvis, det er forskjell på om jeg laster ned et bilde fra flickr, og selger eller gir det bort som mitt eget verk, enn om jeg henviser til flickr og oppfordrer andre til å selv laste ned derfra. Selv om jeg sier det “er greit”, er det hver enkelts ansvar å forvisse seg om at det faktisk er det
ah, ja hvis importøren har sagt til andre at de kunne kopiere det fra den opprinnelige siden blir det nok litt annerledes ja, der blingsa jeg litt, oppfattet det som at importøren hadde sagt til andre at de kunne kopiere teksten fra importørens egen side.
Man står fritt til å sende fakturaer til hvem man vil og prøve saken sin på den måten. Hvis opphavskvinnen mener at importøren er ansvarlig for at mange flere enn normalt har brutt opphavsretten hennes, bør han kunne forfølges både økonomisk og rettslig for dette. Det er ifølge mitt syn et helt kurant grunnlag for en erstatningssak.
I TILLEGG har hver enkelt aktør et selvstendig ansvar for å sjekke at man faktisk eier rettighetene til det man publiserer, slik Dan påpeker. Dermed kan opphavskvinnen egentlig fakturere samme artikkel dobbelt opp, hvis det er dette hun anser som den beste løsningen. Hvis målet er å få nettstedene til å fjerne stoffet, er nok Forliksrådet direkte mer effektivt. Men hvis hun bare vil ha litt penger for bryderiet nå som hun legger ned firmaet sitt likevel, er det naturlig å prøve seg på et pengekrav i form av faktura.