Økologi i Afrika kan være med på å sikre framtidens matvarer
I 2004 utviklet Ugandas regjering de første standardene for økologi som siden, med støtte fra FN, har blitt integrert i et sett med regionale økologiske standarder for hele Øst-Afrika.
Mer enn fire av fem bønder i verden er småbønder som driver landbruk på mindre én til to hektar land, men som samlet dyrker opp 60 prosent av klodens landbruksjord. Når det snakkes sammen om landbruksutvikling og framtidens matvareforsyning er det derfor naturlig nok fokus på nettopp de mange småbøndene og potensialet deres for å intensivere og produsere et høyere utbytte. En rekke eksperter og FN-organisasjoner peker på at økologi er en av veiene frem til å sikre den globale matvareforsyningen.
Ifølge FNs miljøprogram, UNEP, ligger det dermed et enormt uforløst potensial i økologisk landbruk spesielt i Afrika. Mange bønder som dyrker beskjedne arealer uten bruk av kjemiske stoffer kunne med relativt enkle økologiske metoder øke utbyttet deres med en femtedel konkluderer UNEP etter å ha analysert en rekke prosjekter hvor bønder har skiftet fra tradisjonell til økologisk dyrking.
«Gjennomsnittlig steg utbyttet for disse prosjektene med 116 prosent målt på samtlige afrikanske prosjekter og med 128 prosent målt på prosjekter i Øst-Afrika.»
Samtidig vokser markedet for økologi raskt. Ifølge den internasjonale organisasjonen for økologiske foreninger, IFOAM (Te Internasjonal Federation of Organic Agriculture Movements), øker markedet med mellom 10 og 20 prosent i året. En beregning som støttes av FNs organisasjon for landbruk og matvarer, FAO som i årsrapporten sin for 2013 skriver at den totale verdien av økologisk mat og drikke steg fra 59 til 63 mrd. dollar fra 2011 til 2012.
«Markedet for økologi har vokst betydelig siden 2002, og – i motsetning til resten av matvaresektoren – har markedet fortsatt å vokse på tross av den globale økonomiske nedturen.»
Og selv om 90 prosent av markedet i dag er i USA og Europa, «vokser markedet for økologi også i utviklingslandene», skriver FAO i årsrapporten deres for 2013.
Raskt voksende marked
Ett av de landene i Afrika som for alvor satser på økologisk produksjon som en vei til ytterligere intensivering av landbruket er Uganda. I 2004 utviklet landets regjering de første standardene for økologi som siden, med støtte fra FN, harblitt integrert i et sett med regionale økologiske standarder for hele Øst-Afrika. For Uganda har det betydd at antallet sertifiserte økologiske bønder fra 2002 og frem til 2007 steg med vel 350 prosent til mer enn 200.000 sertifiserte økologiske landbruk, og mengden av økologisk drevet landbruksjord med 60 prosent.
I dag arbeider en rekke lokale og internasjonale organisasjoner for ytterligere å innfri potensialet. En av dem er den danske organisasjonen Økologisk Landsforening. Her forklarer internasjonal konsulent Per Rasmussen at presset på land i Uganda – som er tettere befolket enn Danmark – nå er så voldsomt at tidligere dyrkingsmetoder hvor bønder flyttet markene deres hvert femte år for å utnytte næringen i ny jord ikke lengre er mulige.
«Småbønder utgjør 60-70 prosent av befolkningen i Uganda og de har ikke økonomisk mulighet for å ekspandere. De har typisk den jorden de har og de kan ikke uten videre utvide arealet. Men de kan øke utbyttet med relativt enkle økologiske metoder og derfor er potensialet for økologi kjempestort.»
Ett av forklaringene på det store potensialet er selvfølgelig at utgangspunktet er relativt dårlig. Produksjonen pr. landenhet kan derfor lett økes med nye metoder og teknikker og altså uten bruk av kjente stoffer som kunstgjødsel og plantevernmidler.
«For mange småbønder kan det være forskjellen på et godt eller et dårlig liv. Det er folk som overlever med meget små ressurser slik at selv et marginalt større utbytte har en enorm betydning», sier Per Rasmussen som akkurat som FAO peker på at markedene vokser og at det derfor på sikt kan være snakk om en økologisk produksjon som ikke bare gir et høyere utbytte men også en bedre pris.
«De fleste selger primært til lokale markeder. De er ikke sertifiserte og for dem handler det ikke så mye om å kunne selge til et spesifikt marked for økologi, men for å øke utbyttet.»
Når det er sagt, så er det faktisk snakk om at markedene for økologi vokser markant – også i flere utviklingsland, sier Per Rasmussen:
«Det foregår en voldsom urbanisering i mange utviklingsland. Samtidig opplever Afrikas befolkninger stigende problemer med livsstilssykdommer og det har blitt et økt fokus på matvareskandaler. Det betyr at det er større oppmerksomhet omkring matvarer og helse.»
Samtidig stiger verdens matvarebehov enormt. Ifølge FAO forventes det at matvareproduksjonen globalt vil ha steget med 70 prosent i 2050. I utviklingslandene vil stigningen i produksjonen være nesten 100 prosent, forutser FAO i årsrapporten deres for 2013.
Ressursene forsvinner
Derfor er det nødvendig at forskningsinstitusjoner verden over begynner å se annerledes på landbruk. Det mener internasjonal konsulent Lise Andreasen fra det danske Internasjonalt Center for Forskning i Økologisk Jordbrug og Fødevaresystemer.
Hun peker på at siden den grønne revolusjonen på 1970-tallet – som ikke handlet om økologi slik det kan høres ut som, men om det motsatte, nemlig industrialisering av landbruket ved hjelp av bedre og flere kjemikalier, kunstgjødsel og genmodifisert såkorn – har stort sett all forskning vært finansiert av de virksomhetene som leverer kjemikalier til landbruket. Derfor har det ikke vært mye fokus på alternative tilganger til løsninger på den globale matvareproduksjonen.
«Når man ser på hvor små midler som brukes på forskning i økologisk landbruk er det en mikroskopisk del av det som brukes på forskning i konvensjonelt landbruk. Derfor mangler vi mange svar på det økologi kan føre til i forhold til konvensjonelt landbruk og – kanskje til og med mer interessant – hvilket potensiale økologien har i forhold til en bærekraftig global matvareforsyning.»
Derfor hevder Lise Andreasen at landbruket globalt sett ser ut som det gjør fordi det er et resultat av den forskningen som har pågått siden den grønne revolusjonen.
«Man forestiller seg ofte at den eneste veien fram er stordrift. Men den strukturutviklingen som vil skje fremover vil jo være avhengig av den verden vi lever i i dag og den kunnskapen vi har om nødvendigheten av at matvareproduksjonen vår skal være bærekraftig», sier hun.
Lise Andreasens viktigste poeng er at den produksjonsformen som i dag dominerer den globale matvareproduksjonen sulter ut jorden, ødelegger vannforsyningen og derfor ikke kan opprettholdes i en verden hvor det skal produseres nesten dobbelt så mange matvarer i 2050 som i dag. Derfor handler den økologiske tilgangen i høy grad om behovet for et alternativ som skåner ressursene.
Hun peker på at det på den ene side er nødvendig å definere hva matvarer er. Altså forbruket vårt av for eksempel kjøtt, det tar opp en stor del av den samlede energimengden i matvareproduksjonen. På den andre siden er det presserende å se på hvordan klodens ressurser brukes og brukes opp.
«Derfor handler det ikke bare om hvor mye vi produserer, men også om hvordan vi produserer hvis vi skal ha jord å dyrke i fremtiden.»
For som Lise Andreasen sier, så er jord ikke bare jord:
«Ødelegges jordens organiske materiale mister den evnen til å holde på vann og derfor også på næringsstoffene. Økologi er en produksjonsmåte som sikrer at jordens fruktbarhet opprettholdes. Det er det det handler om.»
Tenk ut av boksen
Kritikere av økologi har ofte sagt at det koster mer CO2 å produsere økologisk enn konvensjonelt og at økologi tar mer areal og derfor ikke er en egnet dyrkingsform når det i fremtiden skal produseres nesten den doble mengden matvarer globalt. Men den kritikken avviser den nederlandske agronomen Pablo Tittonell.
Etter i mange år å ha arbeidet i den private landbrukssektore, hvor han har beskjeftiget seg med storskala, industrielt landbruk er Pablo Tittonell i dag forsker i økologi ved Wageningen University & Research Centre i Nederland. Han «er overbevist om» at det bare mangler mer kvalifisert kunnskap om både hvordan økologiske dyrkingssystemer kan utbres og om hvordan konvensjonelt landbruk kan redusere bruken av kjemi og gjødsel. Og så mener han at det i langt høyere grad burde forskes i hvordan utviklingslandene kan utvikle landbrukene deres mer skånsomt i stedet for å fortsette å fokusere på hvordan det kan intensiveres ytterligere i Europa og resten av den utviklede verden.
Det må «tenkes ut av boksen» i forhold til de globale utfordringene, mener han:
«Å øke det i forveien høye utbyttet av korn med et tonn pr. hektar i Europa ville koste enormt mye og få store miljømessige konsekvenser, men bety meget lite i forhold til å begrense sult globalt. Derimot ville det bety en fordobling av kornutbyttet i Afrik, hvis man økte utbyttet pr. hektar med et tonn der. Og det ville lett kunne la seg gjøre alene med økologiske metoder, liksom det ville ha langt mindre miljømessige konsekvenser og koste mindre.»
«Og enda viktigere», skriver Pablo Tittonell i tiltredelsesforelesningen sin ved Wageningen-universitetet, «ville det bety at matvarene produseres der hvor de er mest nødvendige og der det ville kunne skape en ekstra inntekt for fattige bønder.»