Historien om Sos-barnebyer
For mange er faddere og fadderbarn synonymt med barnebyer, og blant disse er sos-barnebyer (SOS-Kinderdorf) den organisasjonen som var først ute. Den ble grunnlagt så tidlig som i 1949 i Østerrike av den unge legestudenten Herman Gmeiner, i den hensikt å ta seg av foreldre- og hjemløse barn etter annen verdenskrig. Den første reelle barnebyen ble etablert året etter, i 1950, i den østerriske byen Imst. Organisasjonen har i dag over 500 barnebyer fordelt på over 132 land verden over., og er tilknyttet over 1200 forskjellige prosjekter som blant annet SOS-barnebyer, diverse familieprogram, medisinske sentre og sykehus, barnehager og skoler, yrkesopplæringssentre og flere nødhjelpsprogram. Sos-barnebyer har også en norsk avdeling, og har over 100.000 norske faddere tilknyttet.
Siden Sos-barnebyer startet sitt prosjekt er det flere som har adoptert ideen om et familieliknende konsept hvor barn lever i surrogatfamilier, og flere nødhjelpsorganisasjoner har også tilsvarende prosjekter underlagt sine avdelinger.
Les også: Barnebyer, også i Norge
Det er ikke bare i utviklingsland det finnes barnebyer eller barn under fadderprogram, også i Europa generelt og i Norge finnes det slike ordninger. Norges første barneby ble etablert i Laksevåg i Bergen i 2009 og er beregnet på foreldreløse barn, eller barn som av ulike årsaker ikke kan bo sammen med sine foreldre.
Denne barnebyen er underlagt barnevernet i Norge, og det er også barnevernet som styrer hvem som tas inn i barnebyen. Byen består av åtte boenheter med plass til inntil fem barn i hver, i tillegg til en voksen, såkalt «sos-forelder». Videre er det et felleshus til fritidsaktiviteter og besøkshjem hvor barna kan motta besøk fra øvrig familie. Barna går i ordinær skole sammen med andre barn i nærmiljøet, og deltar også på fritidsaktiviteter som alle andre.
Man kan støtte barnebyen i Bergen økonomisk hvis man ønsker det, men ikke bli fadder for barna som bor der.