Er TTIP et angrep på demokratiet?
Det mest kontroversielle elementet av TTIP-avtalen er den mekanismen som på engelsk kalles Investor-State Dispute Settlement eller ISDS.
ISDS-mekanismen gjør det mulig for multinasjonale selskaper å legge an sak mot et land, hvor de har foretatt investeringer. Virksomhetene kan kreve økonomisk erstatning fra landet, hvis det treffes en politisk beslutning som begrenser deres forventede profitt.
I praksis vil det bety at et multinasjonalt selskap kan saksøke Norge, hvis Stortinget treffer en demokratisk beslutning som potensielt påvirker selskapets framtidige inntjening.
Det kan kanskje høres ut som en dårlig vits.
Men det er allerede tallrike eksempler på saker i land verden over, hvor ISDS-mekanismer i lignende avtaler er blitt brukt av multinasjonale selskaper til å angripe alt fra bedre miljølovgiving til helsepolitikk og forsøk på å fremme arbeidstagerettigheter.
På denne måten er TTIP med på å angripe demokratiet vårt fordi hensynet til de multinasjonale selskapenes jakt på profitt kommer til å vekte høyere enn landes rett til å stille opp regler og lover til gagn for mennesker og miljø.
Saksomkostningene ved å bli saksøkt under ISDS-mekanismen er tårnhøye. I gjennomsnitt koster en sak 52 millioner kroner for det landet som saksøkes – og det selv om om man taper eller vinner. Så kommer et erstatningsbeløp på opp mot flere milliarder, som landet skal betale det multinasjonale selskapet hvis saken tapes.Utover de håndgripelige økonomiske effektene av søksmålene fra de multinasjonale selskapene, har de mange ISDS-sakene også en avledet effekt på andre stater. Av frykt for å bli offer for lignende søksmål avholder man seg flere steder fra å innføre en lovgivning som kunne være i befolkningens interesse.
I Malaysia har man f.eks. stanset lovgivning om å innføre advarsler om helsefarer på sigarettpakker, etter at både Australia og Uruguay er blitt saksøkt av tobakksgiganten Phillip Morris for nettopp en slik lovgivning.
Alene frykten for kostnadene knyttet med et søksmål kan dermed avholde politikerne fra å vedta lovgivning til gagn for oss alle.
En eksplosjon i søksmål?
Historisk sett ble ISDS-mekanismer introdusert som en reaksjon på oppgjøret med kolonialismen som startet på 1950-tallet og fram til i dag.
Fremkomsten av demokratiske bevegelser kolonialiserte land fikk den vestlige økonomiske eliten til å frykte for virksomhetene deres i de tidligere koloniene, hvor de inntil da – med støtte fra kolonimakten – hadde kunnet plyndre løs med fordelaktige vilkår.
For å unngå å miste inntjening ved å skulle innordne seg etter potensielle sosiale og miljømessige krav fra befolkningen i de nye demokratiene, fikk man innarbeidet en klausul som ga særrettigheter til utenlandske investorer i forskjellige bilaterale avtaler med de forhenværende kolonilandene.
Og siden da har dette vært en utbredt praksis i handelsavtaler.
Det spesielle ved å la ISDS-mekanismen inngå i TTIP er det høye antallet multinasjonale selskaper som dermed vil få mulighet for å saksøke land.
Selv om det altså allerede eksisterer et vell av avtaler med ISDS-mekanismer dekker disse akkurat nå «bare» 15-20 % av de globale investeringene på tvers av land. Med TTIP vil dette tallet stige til 50-60 %. TTIP-avtalen er derfor en avgjørende brikke i forhold til å bygge ut og fastholde hele ISDS-systemet.
I det lyset kan man også forvente at en ISDS-mekanisme i TTIP vil bety en markant stigning i antallet søksmål fremført av multinasjonale selskaper.
TTIP: et globalt forbilde
I takt med at de betydningen av de vidtgående konsekvensene av ISDS-mekanismen har gått opp for utviklingslandene har det, de siste årene, vært et oppgjør med den overdrevne tildelingen av rettigheter til de multinasjonale selskapene. Sør-Afrika, Indonesia, Ecuador og flere andre land har derfor begynt å si opp avtaler som inneholder ISDS-mekanismen. Dessverre tar det normalt 10-15 år å komme ut av en slik avtale.
Hvis TTIP inneholder en ISDS-mekanisme, vil det legge press på andre land til å fastholde nåværende avtaler eller opprette nye. For de multinasjonale selskapene er TTIP-avtalen dermed en mulighet for å sikre det eksisterende systemet, der rettighetene deres sikres – på bekostning av hensyn til mennesker og miljø. Som en rekke talsmenn selv har formulert det, skal TTIP sette «gullstandard» (dvs. være et forbilde globalt) og dermed presse andre land – sånn som utviklingsland – til å inkludere ISDS-mekanismer i framtidige avtaler.
Selv om TTIP er en handelsavtale mellom EU og USA, som vil få store konsekvenser for befolkningen her, skal den derfor også ses som et forsøk på å tvinge gjennom en urettferdig handelspolitisk dagsorden globalt – til fordel for en snever internasjonal elite.