Spørsmål:
I den siste tiden har vi etter et nokså stabilt 2009 -ihvertfall ut ifra banksektoren, aksjemarkedene og det økonomer samt andre meningsbærere i mediene har å si- nok en gang sett markedene svinge vilt denne våren. Ikke bare har flere land begynt å slite pga sin store gjeldsbyrde, men hele eurosamarbeidet har blitt satt i tvil. Flere store sektorer i næringslivet har også harde dager selv om andre går så det griner. Må heller ikke glemme at denne våren har vært preget av vulkaner på island og den uro det medførte.
Mitt spørsmål: Er dette de siste krampetrekningene fra en liten krise hvor vi må belage oss på en sakte og litt urolig bedring eller et forvarsel om økonomisk kollaps? kjør debatt!
Svar:
Du stiller et svært spennende spørsmål. Det man må huske er at økonomien er organisk, og at dominoeffekter er ekstremt gjeldende. Uten å dra meg for mye inn i det idéologiske sidesporet, er det ganske opplest og vedtatt at de statlige kravene om at bankene i USA ikke kunne si nekte å gi subprimelån står for mye av skylden. Dette dyttet boligprisene opp, og når bobla sprakk veltet bankene, som igjen dro ut sine investeringer fra andre næringer ect.
Vi vet at USA er «ute» av krisa, gjennom at økonomien har begynt å stabilisere seg og at markedet begynner å bevege seg igjen. Hva BPs problemer kan føre til vet man ikke, men petroleumssektoren har alltid klart seg selv uten store tilknyttninger til andre næringer. Om mange store finanskonsern har tunge investeringer i BP vet jeg ikke.
Hva EU angår, mener jeg at Euro-samarbeidet har ført til mye godt. Ja, Euro-prisen synker. Ja, de sterkeste landene må ta del av baksmellen. Men vi må huske på hva de nordeuropeiske landene har tjent på Sør-Europa, og hva en stabil økonomi i regionen kan bety av fremtidlige inntekter. Hvis det ikke var for EU, ville Hellas, Portugal og noen andre vært konkurs eller snart konkurs. Dette ville ha sendt millioner av mennesker inn i ekstrem fattigdom i lang, lang tid. Å bygge opp en nasjonal økonomi er ikke noe som gjøres over natten. Det måtte medlemskap i EU og tunge (hovedsaklig svenske) innvesteringer før de baltiske landene begynte å oppleve god levestandard. Irland er nok et eksempel som har bygd seg opp svært raskt, men også der tok det over ti år før den generelle befolkningen merket en betydelig økt levestandard.
Da var jeg ferdig med å legge til grunn min konklusjon som er:
Jeg tror det verste er over. Den første krisen er glemt, og det vi opplever nå er etterdønninger. Dette kan nok vare noen år – spesielt i Hellas og Portugal – men når enheten EU begynner å komme seg, vil medlemskapet føre til en ekstremt rask oppbygning av nasjonal økonomi. I USA er jeg mer usikker, da de har bygd seg opp på helt andre makroøkonomiske prinsipper enn Europa. Vi har i stor grad en sterk stat, som hemmer vekst men stabiliserer i krise, hvor USA har en liten stat som ikke makter å sette igang tunge krisepakker, men samtidig har laget et mer næringsvennlig klima.