Forskjellige lån – forskjellige rettigheter
Når man kjøper varer, man ikke selv har penger til, er det forskjell på betingelsene, alt etter hvordan man finansierer varene. Man kan velge et «fristående lån». Eller man kan la en forretning formidle finansieringen. Begge former for lån følger Kreditavtaleloven.
Låner man selv penger i banken eller i et finansieringsselskap og går inn i en forretning for f.eks. å kjøpe et fjernsyn, er det snakk om et frittstående lån, – man velger selv hvor man vil kjøpe fjernsynet.
Går man derimot inn i en forretning, og forretningen tilbyr å kontakte en bank eller et finansieringsselskap via f.eks. faks eller e-post, kan man bare bruke lånet til å kjøpe varer i den bestemte forretningen. Lånet er altså bevilget av et finansieringsselskap eller en bank, men med en forretning som formidler.
I loven kalles det et «opprinnelig treparts forhold». Det betyr at man ikke fritt kan disponere over det beløpet, man har lånt. Og det betyr også at hvis det er mangler ved det, man har kjøpt, og forretningen f.eks. i mellomtiden enten er gått konkurs eller nekter å utbedre mangelen eller bytte vara, kan man gå til banken eller finanseringsselskapet med kravet sitt.
Når det dreier seg om et opprinnelig trepartsforhold har man altså to parter å henvende seg til, hvis det blir nødvendig. Ulempen ved et slik lån arr altså at det er bundet til et bestemt kjøp. Fordelen er at man har to parter å klage til, hvis det er noe i veien med det, man har kjøpt.
Når man betaler av på lånet sitt, nedbetaler man det, som det er avtalt i låneavtalen. Det gjelder både det frittstående lånet og det lånet som formidles gjennom en forretning.
Renten på et lån, som formidles gjennom en forretning, er typisk mye høyere enn på et banklån, fordi den kredittvurderingen som skjer, er svært enkel og overfladisk i forhold til den banken foretar. Så før man faller for fristelsen til å få et «Quicklån» er det en god ide å sammenligne rentene på de forskjellige lånene.
Varer med eiendomsforbehold
Hvis man kjøper fjernsynet sitt med et «eiendomsforbehold», betaler man et avtalt beløp hver måned i en bestemt periode, inntil man til sist eier det. Og har man skrevet under på at det gjelder et eiendomsforbehold, og man ikke betaler avdragene sine, har forretningen rett til straks – og uten å gå rettens vei først – å hente fjernsynet.
Har man derimot lånt penger til å kjøpe fjernsynet, og det ikke er avtalt et eiendomsforbehold, må banken eller finansieringsselskapet – hvis man ikke betaler avdragene sine – gå til domstolene og så ad den veien forsøke å inndrive det man skylder eller å få fjernsynet tilbake. Og så kan det bli en dyr affære for forbrukeren.
Kan man ikke betale, gjelder det altså om straks å kontakte banken eller finansieringsinstituttet.
Unngå for øvrig at:
Skrive under på lån, leieavtaler, abonnementsordninger o.lign. hvis du ikke har lest og forstått samtlige betingelser, dvs. også det, som «står med smått».
Kausjonere for noen. Hvis man f.eks. kausjonerer for et lån til et forgjeldet familiemedlem og vedkommende ikke betaler, hefter man selv for pengene.
- Laster aksjedata...
