Valutakursen angir verdien av en valuta, målt i en fremmed valuta, f.eks. 100 Kr.= US$12,50; hvis prisen for 100 kroner faller til US$10, sier vi at kronen er blitt svekket eller depreciere (» devaluert», hvis det er nasjonalbanken/regjeringen, som skriver ned verdien). de fleste landene definerer faktisk kursen omvendt, nemlig som det antallet av hjemlandets valuta som skal brukes for å kjøpe en enhet (eller 100 enheter) av en fremmed valuta, f.eks. US$100= 800 kr., men det er forvirrende, fordi en stigning i kursen til F eks. 1.000 kr. da er ensbetydende med en mindre kroneverdi; så la oss holde oss til den første definisjonen.
I fravær av politiske inngrep bestemmes et lands valutakurs av tilbud av og etterspørsel etter valutaen; hvis det er stort tilbud og mindre etterspørsel, faller prisen (kursen), presis som ved prisdannelsen på ost. Men ved valutaer er det to kilder til både tilbud og etterspørsel, grunnet oppdelingen i løpende poster og kapitalposter.
Løpende poster
Tilbudet av kroner stammer fra importen, for når en dansk importør vil kjøpe Toyota-biler, må han gå inn i en bank og her veksle kroner med yen; det svarer til å tilby kroner (og etterspørre yen). Hvis danskene begynner å kjøpe flere utenlandske varer, kastes det flere kroner på markedet og sin pris (kurs) vil falle, presis som hvis tilbudet av ost økes. Prisen på en Toyota i Danmark er slik bestemt av to sett av tilbud og etterspørsel: dels for Toyota-biler, dels for yen.
Etterspørselen av kroner stammer fra eksporten; hvis Carlsberg selger øl til Japan, må japanerne finansiere kjøpet ved først å kjøpe (etterspørre) kroner, for Carlsberg har jo bruk for kroner – ikke yen – til å utrede produksjonsomkostningene her i landet. Økte eksport betyr derfor økte etterspørsel etter kroner, hvilket vil presse prisen (kursen) opp, igjen ganske parallelt med at økte etterspørsel etter ost gir høy ostepris. Alt i alt vil en gunstig handelsbalanse styrke valutaens verdi.
Kapitalposter
Når kapital strømmer ut av Danmark for at for å finansiere en fabrikk i Brasil, for å kjøpe japanske obligasjoner eller for simpelthen å slippe av med danske kroner fordi de forventes å falle i verdi, tilbys det danske kroner (og etterspørres utenlandsk valuta), hvilket presser prisen på kroner ned. Under valutakriser, hvor kapitalen flykter hodekulls av frykt for en depresiering, vil denne utstrømningen i seg selv forårsake en depresiering, dvs. en kanskje ubegrunnet frykt skaper sin egen begrunnelse. Omvendt styrkes kronen, når kapital strømmer til Danmark, dvs. når yen, dollar og pund står i kø for å bli vekslet til kroner; etterspørselen etter kroner stiger og sin pris går opp.
Er en sterk valuta så en fordel eller en ulempe for et land, f.eks. Danmark?
Det er en fordel, fordi utenlandske investorer da har tillit til kronen. De er villige til å gi oss lån til en rimelig rente, fordi risikoen for depresiering er mindre. Kapitaltilstrømmingen økes.
På den andre siden er det en ulempe, fordi en høy kroneverdi betyr at danske varer er dyre for utlendinger; et B&O fjernsyn til 10.000 kr. blir dyrere for utlendinger, så det blir vanskeligere å eksportere fjernsyn. Omvendt blir en amerikansk bil til US$50.000 billigere, målt i danske kroner. Danmarks konkurranseevne er dårlig, hvilket kan gi et underskudd på de løpende postene og dermed kapitalutstrømning.
Hva kan regjering og nasjonalbank gjøre, hvis den ønsker å styrke den danske kronen, f.eks. under en dramatisk valutakrise, hvor kapitalen flykter fra landet og dermed presser kroneverdien ned?
Det er flere muligheter:
Regjeringen kan innføre kapitalkontroll, altså direkte begrense eller forby kapitaleksport. Dette var et vesentlig instrument under Bretton, Woods systemet men det er i strid med det herske nyliberale systemet, som sikrer kapitalen fri bevegelighet.
Regjeringen kan innføre importkontroll, slik at det kreves tillatelse til å kjøpe utenlandsk valuta; dermed begrenses valutautgiftene og Kronen styrkes. Dette var systemet i Vest-Europa i 1950, hvor den sparsomme utenlandske valutaen (dollar) reserverte til den nødvendige importen (råvarer etc. til industrien), mens import av luksusvarer begrenset sterkt. Nyliberalismen snur seg naturligvis også mot dette instrumentet.
Regjeringen kan devaluere. Umiddelbar innebærer dette at forsøket på å styrke kronen er gitt opp, og i en egentlig valutakrise er det en kapitulasjonerklæring for regjeringen (og betyr et kapitaltap for den fremmede kapitalen det er plassert i landet). Under roligere forhold er formålet imidlertid å styrke konkurranseevnen og derigjennom – håper man – valutaens verdi. Det avgjørende er om de utenlandske investorene (og konkurrenter) ser den billigere valutaen som en fordel eller et svakhetstegn; på samme måte som det er en fordel for forbrukeren, hvis en ost blir billigere – med mindre dette er tegn på at osten er fordervet. Ulempen ved en devaluering er under alle omstendigheter at de dyrere importvarene, målt i kroner, avføder en generell inflasjon, hvilket kan nøytralisere forbedringen i konkurranseevnen.
Disse tre klart politiske inngrepet i valutamarkedet kalles valutapolitikk.
Videre kan valutautgiftene søkes begrenset av handelspolitiske inngrep, typisk høyere tollsatser. F.eks. innførte USA en ekstratoll på 10 % i 1971, for å motvirke at dollaren falt for mye i verdi, etter at USA ga opp det fast verdiforholdet til gullet.
Den offisielle renten (diskontoen) kan heves, hvilket normalt sees i forbindelse med en valutakrise. Den høye renten betyr at det blir mer tillokkende for den utenlandske kapitalen å bli i Danmark. For desiderte spekulanter blir det dyrere å låne kroner med henblikk på å veksle dem med utenlandsk valuta, i forventning og håp om at kronen devalueres, slik at det kan høstes en kapitalgevinst, når lånet tilbakebetales. Eksempel: Spekulanten låner 1 mill. kroner, som selges for £100.000; etter en devaluering på 10 % kan lånet innfris for £90.000, hvilket gir en profitt på £10.000; det er klart at et slik salg av kroner i seg selv hjelper med til å framkalle det ønsket resultatet, nemlig at kronen mister verdi.
Renteinstrumentet er et pengepolitisk inngrep. Ulempen ved rentestigningen er at det blir dyrere for danske virksomheter å låne og dermed finansiere produksjonen. Prisen for å beskytte valutaen gjennom en høyere rente er derfor en nedgang i produksjon, sysselsetting og inntekt, men når landet blir fattigere, importerer det mindre, hvilket jo tenderer mot å styrke valutakursen.
I et system med politisk kontrollerte valutastrømmer (Vest-Europa i 1950) kunne man føre en differensiert rentepolitikk, slik at det hjemlige næringslivet betalte en lav rente, til gagn for sysselsettingen, mens den utenlandske kapitalen lokket med en høy rente. Det kan man ikke mer; den frie konkurransen på kapitalmarkedet betyr at det bare er en rentesats (for lån med samme risiko og lengde).
Regjeringen kan stramme finanspolitikken ved å redusere de offentlige utgiftene (nyliberalistisk tiltak) eller heve skattene, slik at et underskudd på statsbudsjettet elimineres. Sikten er å dempe den økonomiske aktiviteten for dermed å minske importen. Ulempen ved et slik inngrep er naturligvis den økte arbeidsløshet, hvortil kommer at det er et mer langsiktig inngrep, som sjelden er tilstrekkelig i en akutt valutakrise.
Endelig kan regjeringen gjennomføre mer omfattende politisk-økonomiske strukturstilpasningreformer ( «structural adjustment reforms»). Sikten er her mer generelt å gjøre landets økonomi «sunnere», sett med de utenlandske investorenes øyne. I de senere årenes valutakriser har den Internationale Valutafond ( IMF) krevd slik reformer som betingelse for å yte lån, dvs. for å motvirke kapitalflukten ved å pumpe ny kapital inn i landet. Regjeringen skulle trekke seg tilbake fra finanssektoren ved å unnlate å regulere og støtte bankene, den skulle avskaffe gjenværende kontroll med de internasjonale kapitalbevegelsene og f.eks. tillate større utenlandsk eie av landets virksomheter og den skulle generell satse på en åpen, eksportorientert økonomisk politikk. Kort sagt liberalisering og deregulering, altså mindre politisk – demokratisk – makt over økonomien. Håpet er at den større friheten for kapitalen vil gjøre landet mer tillokkende for de utenlandske investorene.
Nyliberal politikk består i en kombinasjon av de tre sistnevnte instrumentene (pengespolitikk, finanspolitikk og strukturstilpasningreformer).
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.
- Laster aksjedata...
