Pengekulturen i Norge

Dette er en kronikk skrevet av en som reflekterer rundt nordmenns pengevaner samt den generelle pengekulturen i Norge.
Litt inspirert av Jobb tråden der en filisoferer rundt spørsmålet om hva slags jobb han har lyst på, og utifra den første posten hans så gir han uttrykk for at han er interessert i en jobb som betaler utrolig godt. Det finnes altså folk i Norge som UTELUKKENDE velger utdannelse basert på hvor høye lønnsslipper dette gir i fremtiden. En merkelig ordning mener når jeg i hvert fall.
At samfunnet er pengefokusert er jo ingen stor overraskelse, men hva er det som gjør at folk ønsker mye penger? Ønsker de å kunne bruke penger uten bekymringer? Tenker de at en haug penger gjør livet mer underholdene eller lykkeligere?
Personlig har jeg ikke noe ønske om å tjene noe spesielt over gjennomsnittslønn. Jeg setter pris å spare til de tingene som jeg har lyst på og faktisk ha lyst på det jeg kjøper en stund før jeg kjøper det. Jeg har ingen drøm om stort hus, ny BMW eller ha en haug med gull- og sølvmynter.
Mitt mål er en leilighet i underkant av 100kvm som jeg kan fikse på og bruke tid på å gjøre til min egen. Har jeg lyst på et suroundsystem og en 42 tommer stor TV, så tar jeg meg en 3-4 måneders periode og sørger for å sette av en del av lønningen slik at jeg slipper å ta dette på kreditt.
Jeg ser daglig at folk kaster penger ut på tragiske halvhjertete fulleturer ut på byen, eller mat på bensinstasjoner og fastfood 5 ganger i uka. Selvfølgelig gjør jeg også det, men kun når lysten og den gode muligheten er der. Også er det mobilkjøpene der folk svir av 7000 kroner på en mobil de kjøpte for 1kr med en liten stjerne.
For meg har samfunnet blitt mer og mer amerikansk der penger står i fokus på alle sammen. Det at folk ikke tar å leser låneavtalene når de signerer opp forbrukslån, men heller velge å bruke tid på å spare 1 krone på å ta med seg en pose til butikken er for meg merkelig.