Økonomisk-politisk samarbeid

EU har et bygget ut samarbeid om den økonomiske politikken. Tettest og mest forpliktende er eurolandenes samarbeid på det pengepolitiske området, hvor en felles myndighet – Den Europeisk Sentralbank – fastsetter den korte renten og bestemmer omfanget av pengeutstedelsen. På de øvrige økonomisk-politiske områdene er samarbeidet preget av mange forskjellige samarbeidsformer med meget forskjellige kjennetegn. de fleste av disse samarbeidsområdene er gradvis blitt bygget ut og styrket over de siste parene tiår, men er fortsatt kjennetegnet ved at innsatsen på EU-nivå primært består i erfaringsutveksling, vedtak av anbefalinger til medlemslandene og – i begænse omfang – initiativ, som kan understøte og supplere medlemsstatenes egen innsats eller tilskynde til grenseoverskridende prosjekt.
På det overordnede økonomisk-politiske området er samarbeidet karakterisert ved at EU-traktaten inneholder en rekke juridisk forpliktende bestemmelser, som fastsetter noen – meget brede – rammer for medlemslandenes politikker. Disse omfatter blant annet prosedyren vedrørende uforholdsmessig store underskudd og i den forbindelsen referanseverdien på 3 prosent av BNP for når et budsjettunderskudd er uforholdsmessig stort, sammenlikne avsnitt om Stabilitet- og vekstpakten. Utover bestemmelsene i Traktaten er de integrert retningslinjene – som består av de overordnede økonomisk-politiske retningslinjene og sysselsettingretningslinjene – det sentrale elementet i koordinasjonen av den overordnede økonomisk-politiske strategien i EU, Lisboa-strategien.
Samarbeidet omfatter dessuten noen redskap, som utdyper samarbeidet på de enkelte politikkområdene, herunder vet at de enkelte landene legger fram rapporter om sin økonomiske politikk på de forskjellige områdene. Dessuten holder Det Europeisk Råd (DER) hvert vår et toppmøte, hvor det settes fokus på økonomiske reformer, sosial samhørighet og bæredyktig utvikling. Det er viktig for et effektivt samarbeid å ha ett samlende instrument – nemlig de integrert retningslinjene – som omfatter alle de nevnte politikkområdene. Det skyldes blant annet at EU-landenes felles mål om å få flere i arbeid og å sikre en holdbar økonomi og en bæredyktig utvikling m.v. krever en bred økonomisk-politisk strategi, som omfatter finanspolitikk samt en rekke økonomiske reformer og dermed også sysselsettingspolitikk. De forskjellige økonomiske politikkene skal tilrettelegges i en sammenheng og trekke i samme retning, og politikkene kan derfor ikke sees isolert.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.