En næringsdrivende kan som utgangspunkt bare kreve et gebyr hos en forbruker, hvis det fremgår av lovgivningen, eller hvis det er avtalt partene imellom.
Det er bare få av de lovene som regulerer forholdet mellom en forbruker og en næringsdrivende, som inneholder regler om gebyr, så de fleste av de gebyrene du støter på vil være avtalt gebyr.
Avtaler er regulert av noen meget generelle regler i avtaleloven.
Hvis det ikke er lovgitt om en bestemt slags gebyr, kan den næringsdrivende som utgangspunkt selv bestemme om han vil kreve et gebyr. Han kan selv fastsette gebyrets størrelse og hyppigheten, hvormed det kreves.
Som forbruker skal du bare opplyses om mulige gebyr, før du aksepterer å inngå en avtale eller å kjøpe en vare.
Et gebyr kan være avtalt på mange måter. Det kan fremgå av et avtalepapir, kontrakt e.l., som du og den næringsdrivende sammen har utarbeidet, eller det kan fremgå av den næringsdrivende vanlige forretningsbetingelser eller standardavtalevilkår.
Hvis den næringsdrivende selger via e-handel eller postordre, skal gebyrene fremgå av hjemmesiden eller bestillingskupongen. Når du bestiller varen eller ytelsen, aksepterer du samtidig avtalevilkårene.
Hvis en butikksinnehaver vil kreve gebyr av kundene, må han skilte tydelig med det.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.
- Laster aksjedata...
