Mauritius – næringsliv og økonomisk utvikling

Mauritius – næringsliv og økonomisk utvikling. Mauritius fremholdes gjerne som det ene afrikanske eksempel på et land som har gått fra en ensidig jordbruksbasert økonomi til en betydelig industrivirksomhet – og som videre sikter mot kommunikasjonsindustrien – alt i løpet av tre til fire tiår, fra slutten av 1970-årene. Samtidig har Mauritius styrket sin servicesektor, bl.a. knyttet til den viktige turistindustrien, og landet har normalt opprettholdt en betydelig, årlig økonomisk vekst.
Mauritius har få naturressurser, men er velegnet for jordbruk. Fra kolonitiden er det dominert av sukkerrørdyrking, med tilhørende foredling til råsukker. Inntil 1970-årene var Mauritius en såkalt monokulturøkonomi, dvs. sterkt avhengig av én råvare, ett produkt – sukker. Ved å tilslutte seg Lomé-avtalen med EF (nå: EU) i 1975, ble Mauritius garantert salg av et gitt volum sukker, til garanterte priser. Med utviklingen av nye handelsregimer, gjennom WTO, fra slutten av 1990-årene, er utsiktene for sukkerindustrien mer usikker. Det samme gjelder også tekstiler, som fra 1980-årene ble en stadig viktigere eksportartikkel, etter at landet tilstrakk seg utenlandske investeringer til i industriproduksjon for eksport, innenfor en såkalt Export Processing Zone (EPZ). Innen EPZ, som i praksis omfatter hele øya, tilbys investorer spesielt fordelaktige vilkår, for å etablere produksjon for eksport. Den tredje store inntektskilden for Mauritius, etter sukker og industri, er turisme. I 2003 passerte antall turister 700 000. Mauritius har dermed klart å omdanne en ensidig økonomi til å omfatte flere sektorer, og har fra slutten av 1990-årene også satset på å etablere øya som et internasjonalt offshore finanssenter.
Fra begynnelsen av 2000-tallet er det satset mye på informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), med visjonen om en såkalt «cyber island», med bl.a. satsing på en teknologisone i Ebène. Mauritius ser sin plassering, geografisk og tidssonemessig, mellom Asia og Amerika, som ett fortrinn innen finans og IKT, samt et forholdsvis høyt utdanningsnivå og tospråklighet som et annet. Kulturelt og politisk har Mauritius nær kontakt både til Europa og Vesten, til Afrika og til Asia og Østen. Økt satsing på finans- og IKT-sektorene vil også redusere avhengigheten av import av innsatsvarer; importen til særlig industri og turisme er stor og kostbar, samtidig som Mauritius på langt nær er selvforsynt med matvarer. Etter hvert som Mauritius har fått en etter afrikansk målestokk høy gjennomsnittlig inntekt, kvalifiserer landet seg ikke lenger for en del fordelaktige ordninger som tilkommer de minst utviklede land. I 1990-årene ble Mauritius gjerne omtalt som et nyindustrialisert land, i likhet med flere slike i Asia.
Landbruk, fiske
Mauritius’ økonomi var lenge ensidig basert på dyrking og foredling av sukkerrør, og sukker er sammen med industrivarer fortsatt viktigste eksportprodukt. Ca. 90 % av jordbruksarealet og nærmere halvparten av øyas totalareal brukes til dyrking av sukkerrør, samtidig som det er satset på å øke produksjonen av matvarer, for å redusere den sterke avhengigheten av import. Mauritius er blitt selvforsynt med egg og fjærfe, poteter og grønnsaker, samt svinekjøtt, mens vel 90 % av rødt kjøtt importeres. Ca. 15 % av landets importutgifter er knyttet til matvarer. Den stadig økende turisttrafikken har ytterligere forsterket behovet for matvareimport. I høyere strøk dyrkes en del te og tobakk, primært for innenlandsk konsum. Sukkerrør dyrkes dels på store plantasjer, dels av individuelle bønder, de fleste småbønder. Produktet stod 2003 for vel halvparten av jordbruksproduksjonen, men bare ca. 4 % av landets BNP. I 1980 ble den tredje største bulk-terminalen for råsukker i verden åpnet i Port-Louis, med en kapasitet på 350 000 tonn. År om annet rammes sektoren av sykloner
Som følge av nye handelsregimer, var sukkerindustrien tidlig på 2000-tallet tvunget til rasjonalisering; produksjonen på Mauritius er forholdsvis høy, sammenlignet med mange andre land.
Fiske, særlig etter tunfisk, skjer hovedsakelig av fartøyer fra Japan, Sør-Korea og Taiwan, som fisker på lisens. Med støtte fra Australia og Japan har Mauritius bygd ut sitt kommersielle fiskeri, og det er foretatt vellykkede eksperimenter med oppdrett av reker. En ny fiskehavn i Trou Fanfaron ble åpnet i 1985; ytterligere en tunfiskfabrikk åpnet 1988, men fangsten av tunfisk sank fra rundt 2000.
Bergverk, energi
Mauritius har ingen kjente mineralforekomster, og må importere alle petroleumsprodukter. Energiproduksjonen skjer i noen grad fra vannkraftverk; i overveiende grad fra dieseldrevne varmekraftverk. Sukkerplantasjene produserer betydelige mengder elektrisitet, både for eget bruk og for salg, fra bagasse, et avfallsprodukt fra sukkerrør.
Industri
Mauritius har lite tradisjonell industri, men har en mindre fremstilling bl.a. av stålprodukter og mineralgjødsel, basert på importerte råvarer og halvfabrikata, samt noe produksjon av klær, skotøy og næringsmidler, bl.a. sigaretter basert på lokalt produsert tobakk. Industrisektoren ble utviklet særlig i 1980-årene, innenfor de såkalte eksportproduksjonssonene (EPZ); mer et finansielt instrument for å fremme investeringer enn en fysisk avgrenset sone. Innen EPZ-ordningen er det opprettet en rekke industriforetak for produksjon av varer for eksport, basert på attraktive vilkår og rimelig arbeidskraft. Industrialiseringen var lenge basert på enkel teknologi og høy arbeidkraftintensitet, og fant særlig sted innen teksil-, lærvare- og elektronikkproduksjon, med tekstiler som største enkeltbransje. Allerede i 1990-årene ble flere av tekstilfabrikkene lagt ned, vesentlig pga. at andre land tilbød billigere arbeidskraft – med den følge at Mauritius satser på noe mer teknologi- og kompetansekrevende produksjon. Industrien stod 2003 for ca. 20 % av BNP og ca. 70 % av eksportverdien; ca. 80 % av dette igjen bestod av tekstiler og klær. Sektoren stod for ca. 37 % av sysselsettingen.
Ca. 60 % av investeringene i EPZ er gjort av lokale investorer, resten kommer i hovedsak fra Asia, særlig fra Hong Kong.
Utenrikshandel
Mauritius har gått fra overskudd til underskudd på handelsbalansen mye pga. økt import til den eksportrettede industrien, samt økt import til turistsektoren. Landets eksport består vesentlig av sukker og industrivarer fra eksportproduksjonssonene.