Norge har en typisk råvareøkonomi som i stor grad er basert på eksport av olje, fisk, metaller og papir. Det betyr at norsk økonomi er svært knyttet til råvareprisene på verdensmarkedet. Når disse er høye går norsk økonomi godt. Tilfellet for EU er det motsatte. De fleste av EU-landene har en økonomi som innebærer videreforedling av råvarer. For eksempel blir norsk aluminium benyttet i bilindustrien i Tyskland.
Dermed sier det seg selv at industrien i EU går best når råvareprisene er lave. Situasjonen blir da at når norsk økonomi går godt går økonomien i EU dårlig, og omvendt. Dette vises godt på økonomisk statistikk. Det fører til at norsk økonomi ofte har behov for andre finanspolitiske grep en EU-landene. For eksempel kunne man ha behov for lavere kurs dersom økonomien gikk dårlig.
Dersom Norge var med i ØMU ville det vær umulig å føre en slik finanspolitikk. Den finanspolitiske handlefriheten Norge har i dag ville en ikke kunne beholde. Da ville det vært EUs sentralbank som bestemte finanspolitikken, og det ville trolig være en politikk som nesten alltid ville være mot Norges økonomiske interesser. De langsiktige konsekvensene for Norsk økonomi ville trolig blitt svært dårlige.
EU ville fått for store økonomiske konsekvenser for Norge dersom vi hadde gått inn i EU. Det er som regel økonomien som ville blitt annerledes rent samfunnsmessig om Norge aksepterte å bli med i EU. Men før den tid er det nok nødt til å bli en ny folkeavstemming før man kan komme seg inn i EU – norske politikere ville nok ikke tørre noe annet slik situasjonen er nå.