Det er mange lover, som inneholder regler om de gebyrene myndighetene må kreve hos borgerne, men når det gjelder de gebyrene en privat næringsdrivende kan kreve hos en forbruker, er det ikke mye lovregulering.
Det finnes regler om gebyr i renteloven, betalingsmiddelloven og i kredittavtaleloven.
I en rekke andre lover finnes generelle regler om prisopplysninger, avtaler o.l.
Gebyrets størrelse
Det er ikke noe generelt krav om at gebyrets størrelse skal svare til den næringsdrivende utgift. Av enkelte lover fremgår det, at gebyret skal være «rimelig etter omstendighetene».
Gebyr, som ikke er spesielt omtalt i en lov, er omfattet av avtaleloven, og det kan prinsipiell være så stort eller mindre, som man har avtalt. En næringsdrivende kan altså godt tjene penger på å kreve gebyr.
Opplysning om gebyret
Generell gjelder den regelen, at du som forbruker skal kjenne den endelige prisen, før du kjøper en vare eller inngår en avtale.
I en enkeltstående avtale eller kjøp skal den prisen du får opplyst, som utgangspunkt være inklusive moms og andre kostnader, herunder gebyr.
En rekke gebyr er likevel variabler og kan kanskje velges fra f.eks. faktureringsgebyr og ekspedisjonsgebyr. De inngår derfor ikke nødvendigvis i den samlet prisen, men opplyses særskilt.
I løpende avtaler vil gebyrene være opplyst særskilt. Det kan likevel gjelde særregler. Spesielt for kredittavtaler er det f.eks. regler for hvilke gebyr det skal innregnes i de samlet kredittkostnadene, og som altså ikke bare må opplyses særskilt.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.
- Laster aksjedata...
