Fra ØMU til PØMU

Noen opplysninger om hva ØMU og euro er for noe
Fra «Euro eller Krone fordele og ulemper ved euroen»)
Når talen faller på spørsmålet om å erstatte kronen med EUs fellesmynt, euro, henviser politikere og økonomer hele tiden til begrepet «ØMU».
ØMU er ikke noen struts, men simpelthen en forkortelse for EUs Økonomiske og Monetære Union. En ØMU er med andre ord en sammenslutning av land, som har besluttet seg for å ha felles økonomi og felles moneter. Altså felles penger, dvs. en felles valuta. De felles pengene i EUs økonomiske og monetære union heter euro.
Foreløpig har følgende 11 EU-land besluttet seg for å gå inn i EUs ØMU: Tyskland, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Luxembourg, Irland, Spania, Portugal, Østerrike og Finland. Ifølge planen skal disse lande fra 1. januar år 2002 skifte ut sine nasjonale sedler og mynter med den felles valutaen, euro.
I realiteten er EUS ØMU allerede trådd i kraft 1. januar 1999. Fra denne datoen ble vekslingforholdet (= valutakursene) mellom de 11 ØMU-landenes penger nemlig låst fullstendig fast. Forholdet mellom f.eks. tyske D-mark og franske franc er nå det samme dag etter dag. Og med helt fastlåst valutakurser kan man like godt innføre den samme pengeenheten, den samme valutaen. Det er som sagt også det, som skjer 1. januar 2002.
de fleste menneskene i EU tror stadig at ØMU først riktig trår i kraft, at de nasjonale sedlene og mynter skiftes ut med felles eurosedler og mynter i 2002. Realiteten er imidlertid, at ØMU er trådd i kraft pr. 1. januar 1999. Euro-sedlene og myntene er bare en detaille i det store prosjektet. Allerede i dag er det Den Europeisk Sentralbank (ECB), som fra Frankfurt styrer penger-, rente- og valutapolitikken i euro-området, altså i samtlige 11 euro-land.
I ECB har de 11 deltakerlandenes nasjonalbank-direktører plass i ledelsen, og de er med til å fastlegge den felles pengene- og valutapolitikk. Medlemslandenes egne nasjonalbanker er dermed redusert til en slags filialer av ECB.
En Økonomisk og Monetær Union betyr ikke bare felles penger. Landene i unionen skal også utgjøre ett stort felles marked, hvor varer, arbeidskraft og kapital kan bevege seg fritt rundt på samme måte, som det er vanlig innenfor et lands grenser. Med dannelsen av EUs indre marked ble det slik i 80 besluttet at fjerne alle hindringer for at varer, arbeidskraft og penger kan bevege seg fritt over de innbyrdes landegrensene innenfor EU.
Pengene har nå i godt 10 år kunnet «flyte fritt» mellom EU-landene. Disse frie kapitalbevegelsene er en viktig del av ØMU.
Selv om Danmark (inntil videre) har valgt å stå utenfor ØMU, er vi fullt og helt med i Det Indre Marked. Vi har slik helt frie kapitalbevegelser i forhold til de andre EU-landene. Det betyr at dansk økonomi er til «eksamen» 24 timer i døgnet: Hvis vi ikke klarer å føre en ansvarlig økonomisk politikk, risikerer vi – på en helt annen måte enn tidligere – at pengene flykter ut av landet. Det samme gjelder selvsagt for de andre EU-landene.
Tidligere tiders restriksjoner på kapitalens bevegelser over grensene utgjorde et kai for kronen mot spekulasjon på de internasjonale kapitalmarkedene. Dette kai gjorde det imidlertid mer fristende for politikere å føre en kortsiktig og populær (men uansvarlig) økonomisk politikk. I dag er beskyttelsen og kaiene omkring den danske kronen vekk, og uansvarlighet i den økonomiske politikken vil straks bli straffet med pengeflukt ut av landet.
Foreløpig eksisterer euro «bare» i elektronisk form som «konto-penger», dvs. som en regneenhet, og den brukes i mindre omfang av banker og andre finansielle institusjoner. Euro kan også allerede brukes av virksomheter og privatpersoner ved elektroniske betalinger. ØMU er nemlig reel i funksjon, og kursen på euro har kunnet følges på valutamarkedet siden mandag 4. januar 1999. At de fysiske euro-myntene og sedler først innføres om noen år er som nevnt underordnet.
EUs ØMU-land kalles i media ofte under ett for Euro-land, fordi deltakerne har sluttet til seg samme valuta, euro. ØMU-landene blir dermed økonomisk og monetært som ett land: Euro-land. Som det vil fremgå av denne boken, blir ØMU-landene etter hvert også i politisk henseende ett land.
ØMU vil med stor sannsynlighet utvikle seg til en PØMU: En Politisk, Økonomisk og Monetær Union. Det viser historiske erfaringer med myntunioner. Den neste folkeavstemningen gjelder derfor reelt ikke alene spørsmålet om dansk ØMU-medlemskap, men om dansk PØMU-medlemskap – altså om vi skal gi grønt lys ikke bare for en økonomisk union, men også for en politisk union. De to tingene henger nemlig sammen. Derfor svinger den kommende folkeavstemningen om ØMU seg reelt om Danmarks fortsatt eksistens som et selvstendig land.
Vil vi akseptere å bli styrt fra Brussel/Frankfurt? – eller vil vi fortsatt regjeres fra København?
Tabellen side x er en oversikt med eksempel fra historien på monetære unioner med felles valuta eller med helt fast vekslingskurser. Mange av disse unionene er imidlertid lilleputtstaters eller små fyrstedømme penge-fellesskap med et langt større «moderland». Det gjelder slik Monaco og Frankrike, Luxembourg og Belgia, Kanaløyene og England, samt Vatikanet, San Marino og Italia. Her er et formelt politisk fellesskap ikke nødvendig. Et landområde kan selvsagt være så mindre i folketall og økonomi, at de rent praktiske fordelene ved å være med i et større valutaområde blir avgjørende.
SeX bort fra fra slik kæmpe-og-dverg myntunioner er historiens lære, at en monetær og økonomisk union må ledsages av en politisk union. Ellers bryter myntunionen sammen. Det skjedde slik for den skandinaviske myntunionen (mellom Danmark, Sverige og Norge) i 1905. Det skjedde også for den latinske myntunionen (mellom Frankrike, Italia, Belgia, Sveits og Hellas) i 1914, og det skjedde for de tidligere sovjetrepublikkene, da de ble selvstendige land i begynnelsen av 1990.
Uten en politisk overbygning holder en ØMU ikke lenge. Slik oppløste myntunionen mellom Tsjekkia og Slovakia i 1995. Det skjedde et par år etter at det politiske fellesskapet (Tsjekkoslovakia) var opphørt, sammenlikne oversikten.
Fire EU-land står (inntil videre) utenfor ØMU. Det er Storbritannia, Sverige, Danmark og Hellas. De tre førstnevnte landene kan imidlertid godt komme med i ØMU, men vil ikke. Det siste landet (Hellas) vil godt, men kan ikke.
Storbritannia, Sverige og Danmark oppfyller EUs økonomiske betingelser (de såkalte konvergens-kravene) for å delta i ØMU, men landene har likevel valgt å stå utenfor – i hvert fall inntil videre. Denne boks forfattere mener at dette er en klok beslutning.
Hellas har enda ikke greid å oppfylle konvergens-kravene (se nedenfor). Grekerne arbeider imidlertid på saken og regner med å få grønt lys fra EU til å slutte til seg ØMU om få år.
Når landene skal ha felles penger, er det viktig, at det ikke er for stor forskjell på økonomiene. Derfor har EU stilt opp noen krav, som skal sikre at landene har en noenlunde ensrettet inflasjon, rente og statsfinansiell situasjon. Betingelsene for å bli tatt opp i ØMU (de såkalte «konvergens-kriteriene») er følgende: 1.
1. Stigningen i forbrukerprisene i søkerlandet må ikke overstige stigningen i forbrukerprisene i de tre ØMU-landene med den laveste inflasjonen med mer enn 1,5 prosentpoeng. (Med andre ord: Hvis prisstigningene i gjennomsnitt ligger på 1,0 prosent i de tre ØMU-landene med lavest inflasjon, må inflasjonen i søkerlandet altså høyst være på 2,5 prosent). 2.
2. Renten (obligasjonsrenten) i søkerlandet må ikke overstige renten i de tre land med den laveste inflasjonen med mer enn 2 prosentpoeng. (
Med andre ord: Er obligasjonsrenten i de tre ØMU-landene med lavest inflasjon på 4,5 prosent, må obligasjonsrenten i søkerlandet høyst være på 6,5 prosent). 3.
3. Søkerlandets valuta skal være stabil. Kravet er her, at landet som et minimum i de siste to årene før ØMU-medlemskap har deltatt i EU-landenes såkalte ERM-samarbeid uten problemer. ERM står for «Exchange Rate Mekanism» (se nedenfor). 4.
4. Underskuddet på de offentlige budsjettene i søkerlandet må ikke overstige 3 prosent av BNP. 5.
5. Den offentlige gjelden (brutto) i søkerlandet må ikke overstige 60 prosent av BNP.
Her kan likevel gis dispensasjon, hvis gjelden minskes med en tilstrekkelig
fart.
Som ledet oppfylte Storbritannia, Sverige og Danmark disse betingelsene, men landene har likevel ikke ønsket å gå med i ØMU. Alle tre land har bebudet at de vil la spørsmålet om eventuelt senere medlemskap av ØMU avgjøre ved folkeavstemninger
Italia og Belgia har begge en offentlig gjeld, som er omkring det dobbelte av det tillatt (gjelden er i begge land omkring 120 prosent av BNP!). Likevel har disse landene fått lov å komme med i ØMU fra begynnelsen…
Flere har spesielt Italia og Frankrike – men faktisk også Tyskland – hatt problemer med å oppfylle kravet om at statens underskudd ikke overstiger 3 prosent av BNP. Det har bevirket at landene i årene opp til ØMU-starten (1997 og 1998) har foretatt betydelige besparelser på de offentlige budsjettene. Spesielt i Frankrike førte disse (forsøkene på) offentlige nedskjæringer til voldsom sosial uro og streiker på arbeidsmarkedet. De offentlige besparelsene har også bevirket at arbeidsløsheten er steget til et meget høyt nivå i disse EU-landene.
Tross de offentlige nedskjæringene har spesielt Italia hatt uhyre vanskelig ved å få sitt offentlige underskudd ned under de 3 prosentene av BNP. Men ved «kreativ bokføring» er det lykkes. Og det er blitt akseptert i EU….
At EU på denne måten er gått på kompromiss med de stilte opp adgangskravene til ØMU har selvsagt ikke styrket finansmarkedenes tillit til euro.
Særlig tyskere er bekymret for ØMU-eksperimentet. Tyskland skal jo gi opp sin sterke D-mark til fordel for EUs fellesvaluta, euro. (Det er som ledet reelt allerede skjedde 1/1 1999). Mange tyskere er bekymret for om euro nå blir like verdifast og stabil, som D-marken har vært. De vet hva de har (hadde), men er bekymret over hva de får (har fått) med euro. Tyske politikere og økonomer er forståelig nok engstelige for at sitt land nå skal ha felles pengevesen og felles økonomi med bl.a. Italia, Spania, Portugal og Frankrike. Disse land har jo ikke (hatt) ry for å være økonomisk ansvarlige på samme måte som Tyskland. De har tvert imot en økonomisk fortid preget av inflasjon, underskudd, høy rente og politisk ustabilitet.
Tyskerne ser derfor gjerne svensk og dansk deltakelse i ØMU-prosjektet – som en slags motvekt til de sydeuropeiske EU-landene.
For å sikre en ansvarlig økonomisk politikk i ØMU-landene – også etter at systemet nå er satt i gang – er det etter tysk ønske avtalt, at de statsfinansielle adgangskravene skal overholdes av medlemslandene også i årene fremover – i prinsippet for alltid. Såfremt et ØMU-land likevel overskrider grensen for tillatt offentlig underskudd (3 prosent av BNP), skal landet betale en bot til EU. En bot, hvem sin størrelse vokser i takt med budsjettoverskridelsen.
Tyskerne er likevel bekymret over hva de har sagt ja til og har – i tillegg til ØMU-kravene – forlangt overholdelse av en særlig «stabilitet- og vekstpakt».
Det har de andre ØMU-landene akseptert. Med denne pakten påtar euro-landene seg en politisk forpliktelse til å sørge for disiplin med sine offentlige budsjett. Konkret skal landene sikre at det under normale omstendigheter ikke er nevneverdige underskudd på sine statsfinanser. Det innebærer at ØMU-landene i gode tider skal vise fram overskudd på sine offentlige budsjett. Ellers blir det nemlig ikke plass til å ha underskudd (til gagn for sysselsettingen), når det går dårlig med økonomien.
Alt i alt må den offentlige gjelden i hvert ØMU-land ikke vokse på lengre sikt. Det krever selvsagt, at underskudd i noen år veies opp av overskudd i andre.
I Danmark går et stort flertall av politiske parti og politikere inn for dansk deltakelse i ØMU og dermed for kronens avskaffelse til fordel for euro. Et flertall i befolkningen stemte imidlertid 2. juni 1992 nei til Maastricht-traktaten, hvor hovedtemaet var ØMU og den felles EU-mynten. For å få et ja igjennom ved «om-igen-folkeavstemningen» i mai 1993, måtte de letende danske politikere be om EUS aksept av fire danske forbehold overfor EU-samarbeidet. Det fikk de på et møte i den skotske byen Edinbourgh. Det viktigste av disse forbeholdene var forbeholdet overfor ØMU: Med Edingburgh sa Danmark nei til å skifte ut kronen med euro.
Denne beslutning vil et stort flertall i Folketinget som nevnt gjerne endre. Samtlige unionparti har imidlertid tilkjennegitt, at beslutningen om å bevare kronen og stå utenfor ØMU-samarbeidet bare kan endres ved en ny folkeavstemning i Danmark. Det er denne folkeavstemningen det politiske flertallet nå legger opp til – med en massiv og ensidig propaganda til fordel for euro.
Den ØMU de 11 EU-landene nå har dannet, svarer i prinsippet til den, de 50 statene i Amerikas Forenede Stater (= USA) lenge har hatt. Felles penger i USA er som bekendt dollar. Som enten man befinner seg i Florida, New York, Minnesota, Arizona eller California, brukes de samme dollarene. Peng-systemet i hele USA styres fra sentralbanken i Washington D.C., og renten er den samme i alle 50 Usa-stater. Den californiske dollaren kan verken skrives ned (= devalu) eller oppskrives (= revalueres) overfor Arizona-dollar, Florida-dollar eller andre US-dollars.
Slik er det også i Euro-land: Pengepolitikken og renten styres nå sentralt fra Den Europeisk CentralBank (= ECB) i Frankfurt. Renten er allerede stort sett den samme i hele ØMUområdet. Det er altså slutt med landenes selvstendige penger- og valutapolitikk. Det er med andre ord i Euro-land slutt med innbyrdes devalueringer eller revalueringer ganske som det er i USA.
I Danmark har regjeringen valgt en valutapolitikk, som går ut på at den danske kronen noenlunde skal følge euro kursbevegelser (på samme måte som vi siden midten av 80 har holdt kronekursen noenlunde uendret overfor den tyske D-marken). Danmark har slik inngått en avtale med Euro-land (kalt «Erm ii», som står for Exchange Rate Mekanism). Denne avtale innebærer at kronen høyst må svinge med 2,25 prosent i forhold til den avtalt sentralkursen på euro. (Vi hadde en lignende avtale – Erm i – i forhold til D-marken og en rekke andre EU-valutaer, før valutasystemet i EU brøt sammen i 1993).
Når kronen på denne måten følger noenlunde med euro i dens kurssvingninger, kan det hevdes, at Danmark like godt kan slutte til seg ØMU fullt ut og altså erstatte kronen med euro. Det er ikke riktig.
Forskjellen på Danmarks nåværende situasjon og fullt ØMU-medlemskap er bl.a., at vi har våre fulle frihet til å endre på situasjonen, når som helst vi måtte ønske det. Hvis euro f.eks. fortsetter med å falle kraftig i kurs (sånn som den gjorde i 1. halvår 1999), kan vi endre valutapolitikk (si opp ERM II-avtalen) og frigjøre våre krone fra euro.
Det danske Folketing kan også i økonomisk dårlige tider underbudgettere på statens finanser. Politikerne på Christiansborg kan f.eks. bevidst – for at nedbringe arbejdsløsheden – lave underskud på statens finanser og forøge dette underskud til over 3 procent af BNP. Det gjorde vi rent faktisk med succes i 1994, og dét kan vi også gøre i fremtiden, uden at blive pålagt EU-bøder. Det er nemlig kun ØMU-landene, som er underkastet EUs bødesystem.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.