Fastrentelån

fastrentelån, lån som løper med en fast, forhåndsbestemt rente over et avtalt tidsrom (rentebindingstid). Fastrentelån til forbruker benyttes oftest til boligfinansiering, vanligvis med 1, 3, 5 eller 10 år mellom hver renteregulering. Ved utløpet av rentebindingstiden er det vanlig at långiver tilbyr fornyelse av lånet med en ny rentesats og samme rentebindingstid som den første bindingstiden. Vanligvis er det avtalefestet at de nye betingelsene trer i kraft automatisk om låntager ikke uttrykkelig avslår tilbudet. Om låntager vil innfri lånet før rentebindingstiden er utløpt, vil gjenstående gjeld vanligvis være et annet beløp enn opprinnelig lån minus betalte avdrag underveis. Dette betegnes som underkurs eller overkurs. Om renten på nye lån med samme tidspunkt for neste renteberegning har steget, vil långiver (vanligvis en bank) la låntager innfri lånet billigere, til underkurs som isolert sett innebærer en gevinst for låntager. Underkurs kan forenklet sees på som en rabatt banken gir for å kvitte seg med et lån med for den ugunstige betingelser. Om renten på nye lån har falt, vil det oppstå en overkurs som kan betraktes som et tap for låntager: Man må betale tilbake «mer enn man lånte». Her ville banken hatt fordel av at låneforholdet fortsatte, men godtar å avbryte det om låntager betaler overkurs. Jo mer renten på nye lån har falt, og jo lenger det er til neste renteregulering, jo større vil overkursen være. Fastrentelån innebærer en risiko for både långiver og låntager, og långiverne avlaster seg derfor som regel for risikoen ved selv å ta opp fastrentelån i obligasjonsmarkedet.
F-lån, utlån fra Norges Bank til en bank med løpetid opp til 12 måneder og med fast rente i hele løpetiden. Vanligvis blir F-lånene tildelt ved auksjoner der bankene legger inn bud både på lånebeløp og rente. Siden 1993 har Norges Banks F-lån hatt kort løpetid, vanligvis kortere enn to uker.