devaluering

devaluering. (av de- og lat. valere, ‘være verdt, gjelde’), nedsetting (nedskrivning) av en pengeenhets verdi i forhold til myntfoten eller til et annet lands valuta.
Under metallpengesystemer (mynt eller sedler som innløses med mynt) består en devaluering i at man reduserer metallverdien av pengeenheten. Når et land devaluerer på denne måten, blir verdien av dets penger regnet i andre lands penger tilsvarende redusert. Under våre nåværende rent nominelle pengeordninger betyr devaluering direkte en senkning av verdien av et lands penger regnet i andre lands, og skjer vanligvis gjennom bevisste tiltak fra landets myndigheter. Devaluering er bare aktuelt for et land som i prinsippet holder faste kurser på utenlandsk valuta. Når et lands valuta «flyter» blir kursene til enhver tid bestemt av forholdene i markedet, og når verdien da går ned, taler man om depresiering.
Devaluering fremtvinges oftest av en forutgående svekkelse av pengeverdien i det devaluerende landet, på grunn av at pris- og kostnadsøkning har redusert dets konkurranseevne og brakt underskudd i betalingene med utlandet. Ved devaluering stiger prisene på eksport og import regnet i landets egne penger. Dette stimulerer eksporten og hemmer importen. En forutsetning for at virkningene skal slå igjennom er at det finnes ledige resurser som kan gi grunnlag for produksjonsøkning i eksportnæringer og importkonkurrerende næringer.
Devalueringer som økonomisk politisk virkemiddel ble først vanlige etter at gullstandarden var brutt sammen i 1930-årene. Gjennom Bretton Woods-avtalen av 1944, som opprettet Det internasjonale valutafond, ble det etablert et system med faste valutakurser, og med begrensninger i adgangen til å devaluere. Betingelsen for at et land skulle kunne gjennomføre en devaluering var at det hadde en grunnleggende mangel på likevekt i sin betalingsbalanse overfor utlandet. Det ble under dette systemet fra tid til annen gjennomført større kursjusteringer, den mest omfattende i 1949, da britiske pund ble devaluert med ca. 30 prosent i forhold til amerikanske dollar, og en rekke europeiske valutaer fulgte med.
Bretton Woods-systemet ble oppgitt i 1973. Norge deltok deretter først i et europeisk samarbeid om å holde faste innbyrdes kurser. Fra 1978 til 1992 søkte man å stabilisere verdien av den norske krone i forhold til en sammensatt «kurv» av valutaer. I utgangspunktet ble Norges viktigste handelspartneres valuta valgt ut i denne kurven, men disse ble 1990 byttet ut med EU-landenes valutaer, slik de fremkom i den felles avregningsenheten ECU. I perioden med valutakurv ble kronen flere ganger devaluert (sist i mai 1986, med 12 prosent).