Devaluering – Hva er devaluering?

Devaluering er nedskrivningen av et lands valuta i forhold til andre landes valutaer og SDR – spesielle trekningsrettigheter fra Den Internationale Valutafond. Devaluering fører til, at import av varer og tjenester blir dyrere. Regnet i innenlandsk valuta vil gjeld til utlandet (utenlandske fordringer) bli økt, hvis den lyder på fremmed valuta. Varer og tjenester som eksporteres blir derimot billigere i utlandet.
Det gamle internasjonale valutasystemet – Bretton Woods systemet – ble etablert i henhold til Avtalen om den Internationale Valutafond (IMF) i 1944 og bygget på en fast verdi av US$ overfor gull (1 ounze fint gull 35 US$). Verdien av andre lands valutaer ble fastsatt i US$ og derfor indirekte bundet til gullets verdi. Kursen på de enkelte landenes valutaer kunne svinge 1 1/4 % over og under valutapariteten. Den begrensede tilgangen til gull førte til at dollar ble et middel til oppbevaring av valutareserver og derfor det viktigste internasjonale betalingsmiddelet.
USA opphevet i 1971 dollarens konvertibilitet (at den kunne veksles om) overfor gull, og i 1973 brøt Bretton Woods systemet sammen. Det har imidlertid ikke svekket dollarens posisjon som det dominerende internasjonale betalingsmiddelet. En av grunnene er, at det ikke hittil har vært mulig å finne et alternativ.
Etter lange forhandlinger og mange kompromiss, ble et forslag til nye IMF statutter godkjent av fondens høyeste myndighet – Rådet – i 1975. Artikkel i denne avtalen gir landene frihet til å velge kurssystem. Det er imidlertid ikke tillatt å knytte verdien av et lands valuta til gull.
Mange land har valgt å binde verdien av sin valuta til en hodevaluta. I oktober 1977 hadde 34 % av Valutafondens medlemsland – med ca. 10 % av medlemslandenes eksport – knyttet sin valuta til US$, mens valutaen i 18 % av medlemslandene – med 1 % av eksporten – var knyttet til en annen valuta, som regel £- Sterling eller franske Franc. Dette har som konsekvens at landene følger hodevalutaens kursendringer.
André lande, omkring 23 % av medlemslandene med ca. 11 % av medlemslandenes eksport, hadde i starten av 1978 knyttet verdien av sin valuta til SDR (verdien kommer fram som et veide gjennomsnitt av 16 viktige valutaer, deriblant danske kroner) eller en gruppe – «kurv» – av valutaer, som vekte i forhold til den betydningen den enkelte valutaen har for vedkommende lands utenrikshandel. En unntak gjelder US$, som får økt vekt pga. denne valutaens betydning i den internasjonale handelen. Ut fra et gitt gjennomsnitt opphever oppganger og nedganger i disse valutaenes daglige kursnoteringene hverandre.
Noen land har knyttet sin valuta til et indeks for den relative prisen- og kostnadsutvikling. Kursene vil svinge i takt med indeksen. 4 % av medlemslandene med ca. 2 % av eksporten følger en slik kurspolitikk.
Endelig er fri kursdannelse – «flytende» kurs – legalisert. USA , Canada , England og flere andre land praktiserer en slik politikk. Disse lands valuta har ikke noe fast verdiforhold overfor andre valutaer. Tilbud og etterspørsel etter vedkommende valuta bestemmer hvordan kursene fastsettes. «Flydealternativet» anvendes av 17 % av Valutafondens medlemsland, som står for ca. 53 % av medlemslandenes eksport.
IMF har ansvaret for overvåkingen av at de vedtatt reglene overholdes. Valutakursene må ikke manipuleres på en slik måte, at det hindrer en effektiv tilpassing av betalingsbalansen overfor utlandet. Kursene skal heller ikke styres slik, at de gir uberettigede konkurransefordeler overfor andre medlemsland. I realiteten har IMF fått til oppgave, å få de fattige landene til å følge de spillereglene som de rike landene stiller opp. Overfor land med betalingsbalansesunderskudd og som må låne i Valutafonden, kan det stilles stramme vilkår, mens det overfor overskuddsland bare er tale om et viss moralsk press. Dagens kurssystem er preget av ustabile kursforhold og dette er legalisert av IMF. En overgang til fastkurssystem (paritetskurssystem) synes ikke å være realistisk innenfor en overskuelig framtid.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.