Det Internasjonale Valutafond (engelsk International Monetary Fund, IMF) er et sentralt organ for det internasjonale pengesystemet og den internasjonale økonomi. IMF ble opprettet av de alliert i 1944 ved konferansen i Bretton Woods i USA for å sikre internasjonal pengepolitisk og økonomisk stabilitet i etterkrigstiden. I prinsippet kan alle land delta, men enkelte land har fortsatt valgt å stå utenfor. IMF utgjør en sentral brikke i det systemet av internasjonale institusjoner, som ble bygget opp av USA ved utgangen av 2. verdenskrig, og som i vid utstrekning var basert på nordamerikansk dominans i internasjonal økonomi og politikk.
Siden 1970 har svekkelsen av den nordamerikanske økonomiske dominansen gjort dette systemet av institusjoner mindre funksjonsdyktig. IMFs rolle ble blitt sterkt påvirket av dollarens problemer. Det opprinnelige formålet med IMF var å sikre faste valutakurser og å unngå spekulasjon og sterke svingninger på valutamarkedet, samt å pålegge de enkelte medlemslandene en viss disiplin i økonomisk politikk gjennom kontroll med utenriksøkonomien. De enkelte medlemslandene måtte definere en bestemt kurs for forholdet mellom sin valuta og gull. Hvert land måtte sørge for, at de reelle valutakursene på markedet ikke avvek mer enn 1 % fra den erklærte pariværdi, men kursendringer ved devaluering og revaluering var tillatt innenfor viss grenser.
Medlemslandene måtte betale et innskudd til fonden – normalt 25 % i gull og resten i egen valuta. Stemmeretten var direkte knyttet til størrelsen av innskuddet, og denne bestemte også de enkelte landenes kredittverdighet overfor fonden. Fonden kunne låne ut sine midler til land med problemer i utenriksøkonomien og med dårlig valutalikviditet.
Afrika 10
10 %
Asia 32
32 %
Europa 29
29 %
Midtøsten 1
1 %
Amerika 28
28 %
IMFs utlån i 1999 fordelt på verdensdeler.
Til gjengjeld kunne fonden forlange en betydelig kontroll med låntagerlandets økonomiske politikk. Disse sider av IMFs virksomhet har fortsatt stor betydning. IMFs evne til å regulere valutamarkedet brøt i praksis sammen 15. august 1971, da USAs president Nixon devaluerte den amerikanske dollaren og opphevet dollarens konvertibilitet i gull. Inntil da hadde USA garantert at alle dollar til enhver tid kunne innløses mot gull. Da sammenkjedingen mellom dollar og gull brøt sammen, ble det innført et system med en fiktiv valuta, en regneenhet kalt spesielle trekningsrettigheter (engelsk Special Drawing Rights, SDR) satt sammen av en rekke forskjellige valutaer. 1 SDR svarte i februar 2000 til 10,16 DKr. IMFs formue framførte i 1999 212 mrd. SDR svarende til 2.150 mrd. DKr. Av disse var omkring en tredjedel lånt ut i 1999, men herav bare 10 % til det fattigste kontinentet, Afrika.
Sammenbrudd
Bretton Woods-systemet forutsatte, at to institusjoner – IMF og Verdensbanken – sammen skulle fungere som sentralbank for verdensøkonomien, med den amerikanske dollaren som verdensvaluta. Det var tre hovedårsaker til, at dette systemet brøt sammen i 1970: Problemene i USAs økonomi, rivaliseringen mellom USA og andre viktige kapitalistiske industriland, samt presset fra utviklingslandene. Bruken av en nasjonal valuta som verdensvaluta forutsetter at vedkommende land har et viss betalingsbalansesunderskudd, slik at det kan skapes internasjonal likviditet. Men dette gir samtidig vedkommende land enestående muligheter for å ha et stort betalingsbalanseunderskudd, fordi vedkommende valuta er et gyldig betalingsmiddel innenfor hele avtaleområdet.
Fra midten av 1960 hadde USA et stigende betalingsbalanseunderskudd, forårsaket av militære utgifter i utlandet – ikke minst supermaktens krig i Vietnam – og av kapitaleksport i form av særlig investeringer i Vest-Europa og i utviklingslandene. USA kunne finansiere Vietnamkrigen og oppkjøpet av utenlandsk industri ved å la seddelpressen gå. Det akkumulerte amerikanske betalingsbalanseunderskudd ga etter noen år en sterkt stigende internasjonal likviditet, med betydelige mengder dollar i omløp i utlandet uten dekning i USAs eller andre lands produksjon. Denne stigende internasjonale pengemengden virket sterkt inflatorisk og stimulerte valutaspekulasjonen og presset på valutamarkedet. Det var nettopp dette, IMF skulle forhindre.
I siste del av 1960 begynte mange land – mest åbenlyst Frankrike – bevisst å foretrekke å ha sine valutareserver i gull fremfor dollar. Fra 1968 til 71 var sentralbankene ute av stand til å kontrollere valutastrømmene, og det skjedde en tiltakende flukt fra dollaren, med tilsvarende økte press på USAs gullreserver. Etter at USA i 1971 ga opp gullinnløselikheten, falt den amerikanske dollaren i forhold til de fleste andre industrilandenes valuta – ikke minst under dollarkrisen i høsten 1978. Overfor de viktigste europeiske valutaene, som den vesttyske marken og den sveitsiske francen, mistet dollaren fra 1971 til 78 over halvdelen av sin verdi. Handelspolitisk var dette likevel gunstig for USA. De nordamerikanske varene ble forholdsvis billigere og mer konkurransedyktige på verdensmarkedet, mens importvarene ble dyrere.
Konsekvensen var likevel samtidig, at dollarens internasjonale betydning ble sterkt svekket, hvilket reduserte USAs dominans i den internasjonale økonomien og politikk. Dollarens svakere posisjon gjorde at den ikke lengre ubetinget ble anvendt i varehandelen eller som reservevaluta i landenes nasjonalbanker. På denne måten kom USA i samme posisjon som andre industriland i forhold til den internasjonale økonomien. Det medførte samtidig, at de internasjonale institusjonene som bygget på dollaren, ble mindre funksjonsdyktige.
Det tidligere systemet som tillot USA å finansiere sine investeringer i utlandet ved å la seddelpressen kjøre, ble i 1960 betraktet med stigende utilfredshet i andre kapitalistiske industriland, først og fremst i Vest-Europa. Den åpenlyse franske motstanden mot dollarens dominans var på mange måter uttrykk for en mer generell vesteuropeisk utilfredshet – ikke minst i Vest-Tyskland. Omstruktureringen av det internasjonale valutasystemet sist i 1970 ga både Vest-Europa og Japan større internasjonal betydning. Dels gjennom bruken av japanske yen, dels gjennom oppbygningen av «slangesamarbeidet» mellom de vesteuropeiske landene, hvor denne valutaene ble låst fast i forhold til hverandre innenfor viss grenser – den såkalte slangen. EU’ S innføring av valutaen Euro fra 1999 er den konsekvente videreføringen av denne linjen, og liksom USA i 1950 og 60’er hadde en grenseløs tiltro til dollarens stabilitet, har Euro tilhengerne i dag en grenseløs tiltro til Euro stabilitet. Stabiliteten er likevel ikke større, enn at Euro forgjenger i form av slangesamarbeidet i realiteten brøt sammen i 1992 pga. intens valutaspekulasjon.
Utviklingslandene var ikke med, da Bretton Woods-systemet ble grunnlagt. I 1960 ble det stadig tydeligere, at IMFs regler satte meget snevre grenser for utviklingslandenes mulighet for å akkumulere gjeld, og dermed for å finansiere egen økonomisk utvikling gjennom utenlandsk låntaging. Politisk har IMF arbeidet for liberalisering av utenrikshandelen og valutahandelen – også i utviklingslandene – og dermed søkt å motvirke virkemidler som valutakontroll, importregulering og differensierte valutakurser. Denne laissez-fair ideologi avspeilte USAs dominans i IMF og neoliberalismens fremmarsj, men var ikke særlig egnet til å løse utviklingslandenes problemer. Likevel er de fleste utviklingslandene blitt tvunget inn i IMF, da dette i realiteten er en betingelse for å få lån fra de internasjonale forretningsbankene. IMFs medlemsskare var i 2000 derfor på 182 land. Eneste fraværende var Cuba , Nord-Korea og noen av de minste landene.
Konsekvenser
Gjennom sin rolle som internasjonal långiver har IMF kunnet opptre som økonomisk politimann overfor utviklingslandene og enkelte industriland. Dette har samtidig hatt viktige politiske konsekvenser. IMF har, alene eller sammen med Verdensbanken, kunnet påtvinge en økonomisk liberalisering – dvs. ukontrollert innlemmelse av den nasjonale økonomien i verdensøkonomien – overfor alle de u-landene som tidligere forsøkte å styre sin økonomi politisk. Gjennom 1980 og 90’er er denne politikken kommet til utfoldelse i form av såkalte strukturstilpasningprogram, hvor landenes statsapparat – og dermed også utgifter til utdannelse, helse og sosial velferd – er blitt skåret ned etter pålegg fra IMF og Verdensbanken. Konsekvensen har i de fleste landene vært økte sosial armod blant de fattigste befolkningsgruppene, og at militæret eller reaksjonære regimer har overtatt makten i kjølvannet på sosiale uroligheter, forårsaket av nedskjæringspolitikken.
Formelt IMF en del av FN system. Regelen i FN om at et land har en stemme gjelder imidlertid ikke, og stemmeretten etter innskudd innebærer at fonden er dominert av de rike landene – først og fremst USA. I viktige beslutninger kreves 85 % flertall, hvilket i realiteten gir USA vetorett. USAS andel av stemmene var opprinnelig 36 %. Den var i 1998 redusert til 18 %, Japans 6 % og EU lands felles andel er 29 %. Plasseringen av hovedkontoret i Washington D.C. gjør IMF særlig følsom overfor amerikanske ønsker og krav. USA er i løpet av 1950- og 1960 gått fra å være et kreditorland til å bli et debitorland overfor IMF.
I 1960 var IMF en vesentlig finansierekilde for USAs betalingsbalanseunderskudd, og det antas, at IMF finansierte 10 % av USAS betalingsbalanseunderskudd i perioden 1960-67. På den bakgrunnen kan det hevdes, at IMF ikke vesentlig har bidratt til å hjelpe de fattige landene til å løse sine økonomiske problemer, men snarere har gitt fordeler til det rikeste medlemslandet – paradoksalt nok det medlemslandet hvis egne finansielle problemer skulle undergrave IMF systemets stabilitet.
Siden utbruddet av gjeldskrisen i 1982 – hvor Mexico i realiteten gikk i betalingsstans og truet å ta flere storbanker med i fallet – er IMF flere ganger gått inn med storstilte redningsprogram. Motivet har aldri vært ønsket om å avverge konsekvensene for den fattige befolkningen, men derimot å redde de internasjonale storbankenes lån i de landene som er blitt kastet ut i dyp økonomiske krise. Det var bakgrunnen for at IMF i 1995 gikk inn med et redningsprogram til 18 mrd. US$ til, Mexico da dette landet ikke lengre hadde reserver til å overholde sine forpliktelser overfor de internasjonale storbankene. Et lignende motiv lå bak IMFs hjelpeprogram til 35 mrd. US$ til Indonesia , Sør-Korea og Thailand i 1998 i kjølvannet på asienskris.
A.J.
IMF betraktet den Østasiatiske valutakrise i 1997/98 som en gammeldags krise, hvor årsaken til problemene var landets overforbruk (for stor import og for store statsutgifter). Derfor gjorde IMF lånene til Sør-Korea betinget av at landet og dets regjering spente livremmen inn og gjennomførte en omfattende omstrukturering av systemet.
Det skulle ikke stilles krav til den internasjonale finanskapital, for ikke å snakke om gjennomført endringer i det internasjonale finansielle systemet. Men da det var tale om en ren likviditetskrise (se Valutakriser), ville den riktige medisinen ha vært en enkel kapialindsprøjtning. Å begynne å lukke banker etc. svarer til å rope «brann» på en kino: det virker som et signal til investorene om at den er gruelig gal og utløser panikkaktig flukt. En parallell: Anta at vi har en virksomhet med en sunn «reelløkonomi», dvs. god inntjening i forhold i forhold til kostnadene, men at den kommer i «pengeforlegenhet» fordi kreditorene plutselig sier opp sine lån. I denne situasjonen er det simpelthen hen bruk for et banklån, som kan bringe virksomheten over dette midlertidige problemet; det er ikke bruk for nedskjæringer, fyringer og drastiske omstruktureringer.
IMFs krav delte seg som vanlig i to typer: For det første en restriktiv, deflasjonær politikk: Meget høy rente det lukket mange virksomheter; store besparelser på statsbudsjettet, bl.a. ved å redusere statskontrakter med virksomheter, hvilket trakk grunnlaget vekk under mange av dem; og lukking av banker med hvad derav følger.
For det annet de mer langsiktige struktursreformer: Økte deregulering av såvel de innenlandske som de utenlandske kapitalbevegelsene (altså mer bensin på bålet). F.eks. fikk utenlandske kapitalinteresser nå rett til å oppnå en kontrollerende aksjeandel i sørkoreanske virksomheter, akkurat som markedet for obligasjoner ble åpnet for den utenlandske finanskapitalen; liberalisering av utenrikshandelen, f.eks. åpning av markedet for utenlandske biler; omfattende privatiseringer, som regel kombinert med masseoppsigelser, så virksomheter ble billigere i drift for ikke minst de utenlandske kapitalinteressene, som nå fikk økt adgang til landet; og mer generelt en likvidering av den særlige østasiatiske statskapitalistiske modellen, hvor stat, banker og de store konglomeratene («chaebol») utgjør en regulert politisk økonomisk enhet.
IMFs politikk virket ikke; de østasiatiske valutaer ble ved med å miste verdi. I oktober 1998 kom det en halvhjertet erkjennelse av dette, så man modererte politikken en anelse. Det forhindret likevel ikke fonden i et par måneder sen å utsette Brasil for det samme syrebadet. Heller ikke den sen førte politikk overfor Argentina og Tyrkia har markert noen endring. Samtidig er kritikken vokst, f.eks. fra Joseph Stiglitz – den tidligere sjefsøkonomen i Verdensbanken.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.
- Laster aksjedata...
