De færreste kan finansiere sin bolig bare med egen kapital. Som regel blir en vesentlig del av kostnadene dekket ved pantelån som gis mot sikkerhet i eiendommen (realkreditt).
Man skjelner mellom byggelån og faste pantelån. Byggelån ytes i byggetiden av forretningsbanker og sparebanker på grunnlag av byggherrens finansieringsplan. Byggherren setter inn sin egen kapital først, og byggelånet utbetales etterskuddsvis etter hvert som arbeidet skrider frem. Banken krever sikkerhet for lånet i en pantobligasjon i eiendommen slik den står til enhver tid.
Når bygget er fullført, byttes (konverteres) byggelånet til faste pantelån. Det ytes vanligvis av private eller offentlige institusjoner, som statens boligbanker, forretnings-/sparebanker, forsikringsselskaper, kredittforeninger, pensjonskasser eller fonds. Ofte deles de faste lånene opp på to (noen ganger tre) prioriteter. De høyeste prioriteter har høyere rente, fordi risikoen for långiveren er større.
Den Norske Stats Husbank (Husbanken) gir lån og formidler statlig støtte til oppføring av boliger, bygninger og anlegg som hører med i et bomiljø, aldershjem og barnehager samt utbedring og påbygging av slike bygninger. Den gir også i noen tilfeller lån til kjøp av bolig. Innovasjon Norge gir lån til oppføring og utbedring av våningshus på gårdsbruk, og kjøp av gårdsbruk.
Historikk
Frem til den annen verdenskrig var boligbyggingens kredittkilder i første rekke forsikringsselskaper, sparebanker, pensjonskasser, legater og fonds. Disse ytet vesentlig 1. prioritets pantelån som sjelden oversteg 50–60 prosent av en takst som oftest var betydelig lavere enn byggekostnadene. Lån på 2. prioritet var det ofte vanskelig å få. Enkelte kommuner ytet en viss støtte til boligbyggingen gjennom garantier for pantelån o.l. På landet gjorde også staten en innsats gjennom Den norske Stats Småbruk- og Boligbank (opprettet 1903, reorganisert 1915). I første halvdel av 1900-tallet finansierte Boligbanken ca. 100 000 boliger. Men den kommunale og statlige støtte gjaldt strengt avgrensede sosiale grupper.
I det store og hele var realkreditten lite tilfredsstillende organisert, spesielt utenom de store byene. Helt fra 1920 ble det arbeidet med planer om nye kredittinstitusjoner for boligbyggingen, men først ved lov av 1. mars 1946 ble Husbanken opprettet etter enstemmig stortingsbeslutning. Småbruk- og Boligbankens lånevilkår m.m. ble fra 1947 omtrent de samme som i Husbanken, og banken endret da navn til Noregs Småbruk- og Bustadbank. Ved lov av 5. feb. 1965 ble Bustadbanken, Hypotekbanken og Driftskredittkassen for jordbruket slått sammen til Statens Landbruksbank. Landbruksbanken gikk i 2000 inn i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, som fra 1. januar 2004 ble en del av særlovselskapet Innovasjon Norge.