Arbeidsdeling – økonomi

arbeidsdeling – økonomi, oppdeling av produksjonsvirksomhet i spesialiserte oppgaver. Det økonomiske liv i våre dager hviler på en vidtgående arbeidsdeling både internt, nasjonalt og i verdensøkonomisk målestokk. Den er en forutsetning for den høye levestandard i de industrielt utviklede land. Man kan skille mellom to typer arbeidsdeling: den samfunnsøkonomiske arbeidsdeling (arbeidsdeling mellom bedrifter), og den interne arbeidsdeling (innenfor den enkelte bedrift).
Arbeidsdeling mellom bedriftene kommer til uttrykk ved at hver enkelt bedrift bare fremstiller et lite antall varer eller tjenester. I tillegg til denne funksjonelle arbeidsdelingen kan man også få en territorial arbeidsdeling, og i denne sammenheng er særlig den internasjonale arbeidsdelingen av interesse for økonomer og politikere. Arbeidsdeling kan føre til høy produktivitet ved at varene produseres der de naturlige forhold ligger best til rette, ved at arbeidskraften spesialiseres faglig, og ved at produksjonen får foregå i så stor skala at de beste tekniske hjelpemidler kan tas i bruk.
Arbeidsdeling innenfor den enkelte bedrift består i en teknisk oppdeling av produksjonsprosessen for den enkelte vare, i sin ytterste konsekvens i form av samlebåndsproduksjon. Denne tekniske arbeidsdeling kan gi høyere produktivitet ved at arbeidernes ferdighet for sine spesielle oppgaver drives høyt opp, tidstap pga. omstilling unngås, og spesielt ved at delprosessene blir så enkle at de kan mekaniseres. Arbeidsdeling i denne forstand forutsetter produksjon i forholdsvis stor skala.
Historikk
Den første som fremhevet fordelene ved arbeidsdeling, var grunnleggeren av den moderne sosialøkonomi, Adam Smith, som gav flere eksempler på hvordan den kunne føre til sterk produktivitetsoppgang, og han bygde sin frihandelsideologi bl.a. på dette forhold. Klassisk økonomisk teori var i det hele tatt særlig opptatt av nytten ved arbeidsdeling; tilhørende fenomener, som ujevn fordeling av økonomisk og politisk makt, lå utenfor dens teoretiske ramme.
Etter at den industrielle revolusjon og koloniseringsbølgen på 1800-tallet førte til økende spesialisering både innenfor den enkelte bedrift og i nasjonal og internasjonal sammenheng, har mange samfunnsforskere og politiske tenkere vært opptatt av fenomenet arbeidsdeling. Karl Marx konsentrerte seg særlig om dens fremmedgjørende virkninger (se fremmedgjøring). Emile Durkheim er kjent for sin avhandling fra 1893, De la division du travail social, der han hevdet at arbeidsdeling ville føre til en komplementær avhengighet mellom folk, såkalt «organisk solidaritet», til forskjell fra det tradisjonelle samhold som var basert på likhet og identifikasjon, «mekanisk solidaritet». 1900-tallets imperialismeteoretikere har særlig analysert spørsmålet om den internasjonale arbeidsdeling og forholdet mellom rike og fattige land.