Investorer bør sondre mellom det gode selskapet og den gode aksjen. Den gode aksjen er den, som stiger mest, og potensialet er størst i de dårlige selskapene.
Når man investerer innenfor en gitt bransje, finnes det både «gode» og «dårlige» selskap.
* Det gode selskapet er typisk kjennetegnet ved å være veldrevet med en dyktig ledelse, som historisk har levert flott resultat. Forventningene til de framtidige prestasjonene er slik også i top.
* Det dårlige selskapet er derimot kjennetegnet ved dårlige resultat, kanskje en dårlig ledelse og viktigst av alt begrenset forventninger til framtiden.
Det er slik plass til markante forbedringer hos det dårlige selskapet, mens det hos det veldrevet selskapet er vanskelig å gjøre tingene mye bedre enn det, som i dag forventes.
Det «gode» selskapet er en «dårlig» aksje
Det er en utbredt misforståelse, at det «gode» selskapet også er en «god» aksje. Om en aksje viser seg å være en god eller dårlig investering avhenger naturligvis av den prisen man skal betale for den i dag, og hva man kan selge den for i fremtiden.
Da forventningene til det gode selskapet allerede er i top, betales også en høyere pris for dette selskapet, da de positive utsiktene allerede er avspeilt i kursen.
Da det samtidig er vanskelig å gjøre tingene mye bedre enn i dag, blir veien til skuffelser kortere for det gode selskapet, hvorved usikkerheten omkring den framtidige salgskursen økes.
For det dårlige selskapet er situasjonen den stikk motsatte. Som følge av dårlige resultat er forventningene kjørt i bunn, hvilket avspeiles i en lavere kjøpskurs i dag.
De lavere forventningene betyr tilsvarende at det ikke skal mye til å overraske markedet positiv, hvorved muligheten for framtidige kursstigninger økes.
Middelmådigheten truer
Investorer bør aldri betale en overpris for et godt selskap. Årsaken er, at over tid blir alle selskap innenfor samme bransje middelsmådig: Det gode selskapets konkurransemessige fordelen svinner inn over tid, og konkurrentene haler inn.
Omvendt vil ledelsen hos det dårlige selskapet iverksette nye initiativ for å overleve, så hvis selskapet ikke er så uheldig å gå konkurs innen, vil det ofte bevege seg fra å være dårlig til middelmådig.
Over tid finner det slik en viss utligning sted, så begge typer selskap blir gjennomsnittlige. Årsaken til denne konvergensen skal blant annet søkes i ledelsens insentivsstruktur:
Mens det hos ledelsen av det gode selskapet kan være en viss risiko for å hvile på laurbærene, er ledelsen hos det dårlige selskapet pisket til å snu skuten. Billedlig tala står de med kniven på strupen – greier de den ikke, mister de sine jobber og bonus.
Dårlige selskaps ledelser har dermed en meget sterk motivasjonsfaktor til å iverksette nye tiltak, som kan få snudd utviklingen.
Kjøp taperne
Med kunnskap om at både gode og dårlige selskap over tid blir gjennomsnittlige, vil det være uintelligent å betale mer for aksjer i gode selskap.
Derimot bør man kjøpe aksjer i de dårlige selskapene, hvor prisen er lav og potensialet for forbedringer er større. Som investor bør man altså sondre mellom gode selskap og gode aksjer.
Et velsdrevet selskap med en dyktig ledelse er ikke nødvendigvis en god aksje. Den gode aksjen er den, som stiger mest, og her er potensialet i de dårlige selskapene størst.
Lommesfilosofi eller empiri?
At det er fornuftig å kjøpe «taper-aksjene» ble allerede dokumentert i 1985 i en amerikansk undersøkelse.
Forfatterne bak viste, at man ved å kjøpe de aksjene, som hadde greid seg dårlig gjennom de siste 3 årene og samtidig selge de aksjene som i samme periode hadde greid seg best, kunne oppnå et ekstraordinært høyt utbytte.
I tråd med tankegangen om at de lavere forventningene til de dårlige selskapene minsker risikoen for skuffelser, konkluderte forfatterne dessuten at «taper-aksjene» dessuten hadde en lavere risiko.
Undersøkelsens resultat er siden blitt bekreftet for andre land utover USA.
Konklusjonen er slik klar: Kjøp «taper-selskapene»!
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.