Ved varebytte og kapitaltransaksjoner landene imellom oppstår det tilbud og etterspørsel etter valuta. Med valuta menes ikke generell fremmede betalingsmiddel, som sirkulerer innenlands – f.eks. dollar innenfor USA – men fordringer på utenlandske banker, virksomheter, kapitalister osv. i form av veksler, sjekker o.l. Vekslingskursen eller valutakursen er et uttrykk for hvor mange enheter av en valuta som trenges for å kjøpe en enhet av en annen valuta. F.eks. hvor mange danske kroner det må betales for en dollar.
Vekslingskursen bestemmes på valutamarkeda. Hvis kursdannelsen foregår fritt, vil kursene være de som gir balanse på handelsbalansene. Hvis kursene ikke er frie (eller «flytende») men fast eller avtalebestemte, vil kortfristet ubalanser på handelsbalansene ikke endre kursene. Likevel vil det på lang sikt være en tendens til at kursene endres slik at balanse oppnås. Devaluering ( motsatt av revaluering) betyr at man må betale mer for hvert enhet av utenlandsk valuta, f.eks. flere kroner for en dollar.
Etter 2. verdenskrig ble det skapt et nytt valutasystem med Bretton Woods-avtalen. Denne innebar en styrking av US dollarens stilling som internasjonal valuta. Dollaren fikk fastlagt et viss bytteforhold overfor gull – dvs. at det bak hvert dollar sto et visst antall gram gull. Selv om dollaren var formell prismålestokk, kunne man alltid regne ut, hvor mange enheter av pengevaren – gullet – man måtte betale for en viss mengde av en annen vare.
Ettersom alle andre valutaer sto i et fast forhold til dollar, sto de dermed i et fast forhold til gull. Ettersom dollaren hadde en sentral stilling, måtte USA ha store gullreserver for å kunne veksle dollar mot gull, hvis det skulle oppstå press mot de fast kursene. Kursendringer i form av devaluering og revaluering kunne bare skje, hvis et lands betalingsbalanse kom i «fundamental ulikevekt».
Ettersom valutakursene var fast, måtte man sikre en finansieringsmåte for de landene som i viss perioder fikk underskudd på sin betalingsbalanse. Til dette formålet ble den Internationale Valutafond ( IMF) dannet. Valutafonden ble dannet ved at medlemslandene ble tildelt en sum, som skulle innbetales til fonden, dels i form av gull (25 %) og resten i landets egen valuta. Et land som får betalingsbalanseproblemer kan da i et viss tidsrom trekke på fonden i forhold til hvor mye det er innbetalt – «trekningsrettigheter».
På grunn av ulike produktivkraftutvikling i USA, Europa og Japan, kapitaleksporten fra USA og Vietnamkrigen hadde USA store underskudd på sin betalingsbalanse i 1960. Dette kunne la seg gjøre, fordi dollaren tok inn en særstilling som internasjonal valuta. De store tilgodehavendene av dollar i Europa og Japan skapte grunnlag for det såkalte eurodollarmarkedet. Etter hvert ble guldindløsningspligt dermed illusorisk, fordi USA ikke kunne dekke dollarmengden med gull.
I 1971 opphevet USA guldindløsningspligt og dermed eksisterer det ingen fast sammenheng mellom gull og noe valuta. Sen gikk også systemet med fast valutakurser i stykker. De flytende kursene er imidlertid med til å skape usikkerhet i verdenshandelen, fordi virksomheter ikke kan vite hvilke priser i sin nasjonale valuta de vil få for sine varer i morgen. Enkelte land har derfor siden 1970 inngått avtaler om at sine valutaer skal stå i et fast forhold til hverandre, men kunne flyte i forhold til andre valutaer. «Slangesamarbejdet» mellom de vesteuropeiske landene er et eksempel på dette. Det ble skapt i 70 og var forløperen for EUs valuta, Euro.
Valutatransaksjonene er i Danmark i dag 100 % liberalisert – dvs. fritatt for myndighetenes overvåking. Liberaliseringen gjennomførte i første omgang overfor vare- og tjenestebetalinger, og ble i 1980 strukket ut til også å gjelde alle former for kapitalbevegelser. Det var et ledd i den internasjonale liberaliseringen av kapitalmarkedene og en premiss for kasinokapitalismens frie utfoldelse.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.
- Laster aksjedata...
