Det indre markedet for finansielle tjenesteytelser i detaljleddet

Finansielle tjenesteytelser i detaljleddet er av makroøkonomisk betydning. I detaljbanksektoren tjenes årlig 2 % av EUs BNP. Dessuten øker befolkningens aldring behovet for privat og yrkesmessig alder-, helse- og sykeomsorg. Dette er en av forklaringene på forsikring- og investeringsfondssektorenes stigende økonomiske betydning. I slutten av 2004 beløp primærforsikrene investeringer seg til 6 mrd.er EUR, og private pensjonskasser i EU sto for investeringer på 2,5 mrd.er EUR. Investeringsinstitutfondene har en kapital på over 5,7 mrd.er EUR, noe som utgjør over 50 % av EUs BNP. Livsforsikringspremiene alene beløper seg til 5 % av EUs BNP.
Den grenseoverskridende detaljhandelen – med unntak av investeringsinstituttene – er likevel begrenset. Ifølge Kommisjonens undersøkelser erverver bare 1 % av EUs forbrukere på nåværende tidspunkt grenseoverskridende finansielle tjenesteytelser via fjernkommunikationsmidler, mens den innenlandske andelen er på 26 %. Like sånn forholder det seg i forsikringsbransjen, hvor over 90 % av de samlete premieinntektene på de mange markedene stammer fra innenlandske forsikringsforretninger.
Uten ytterligere bestrebelser vil de europeiske markedene for finansielle tjenesteytelser forbli relativ fragmenterte for private kunder.
Grønnbok om finansielle tjenesteytelser i detaljleddet i det indre markedet
I sin grønnbok KOM (2007) 0226 undersøker Kommisjonen metoder og midler til attpåtil å fremme integrasjonen av detaljmarkedet for finansielle tjenesteytelser. Den foreslår i den forbindelsen tre store strategier: «Større utvalg og laver priser», «forbrukertillit» og «styrking av forbrukerne». Etter uttalelse fra alle berørte parter offentliggjorde den sine konklusjoner i et bilag SEK (2007) 1520 til meldingen «et indre marked for Europa i det 21. århundredeen» ( KOM (2007) 0724 ).
Utover grønnboken handler om denne betenkningen i relevant omfang undersøkelsene KOM (2007) 0033 vedrørende detaljbanksektoren og undersøkelsen KOM (2007) 0556 vedrørende næringslivsforsikring.
Metode
Denne betenkning er utarbeidet av Økonomi-og-Valutautvalget. Den er utarbeidet i utvidet samarbeid med Utvalget om det Indre Marked og Forbrukerbeskyttelse i henhold til artikkel 47 i Parlamentets forretningsorden. Begge utvalg bestreber seg på å unngå overlappende arbeid, hvorfor ECON-betenkningen begrenser seg til å handle om bedre lovgivning, tilbudssiden samt generelle spørsmål og gir utvalget om det Indre Marked og Forbrukerbeskyttelse forrang i forbindelse med alle tema vedrørende etterspørsel, forbrukerbeskyttelse osv.
II. Innhold
Generell
Et marked krever både tilbud og etterspørsel. Som følge herav skal såvel tjenesteleverandørene, f.eks. banker, forsikringer og fondsselskap, som mottakerne, f.eks. forbrukere, styrkes for å oppnå et indre marked for finansielle tjenesteytelser i detaljleddet. En ensidig støtte til den ene av disse to sidene ville være mindre effektiv eller til og med skadelig for markedets integrasjon.
Dessuten er det ikke bare private kunder, som har problemer med grenseoverskridende finansielle tjenesteytelser. Også SMVer står overfor lignende vanskeligheter. Opprettelsen av et detaljmarked for finansielle tjenesteytelser vedrører derfor ikke bare forbrukerne, men også 98 % av alle europeiske virksomheter. Disse vil ikke kunne utnytte en videreutvikling av forbrukersbeskyttelserettighetene. Foranstaltninger og initiativ, som kommer alle aktører til gode, hilses derfor velkommen.
Endelig bør det merkes, at detaljsektoren på grunn av sin art – kulturelle og språklige faktorers store betydning samt behovet for personlig kontakt – for en stor dels vedkommende forblir et lokalt foretak. Det vil visstnok bare kunne oppnås større fremganger i grenseregioner og i forbindelse med enkle forretninger – f.eks. kontoer, sparingkontoer osv.. Ervervelse av komplekse produkter – som f.eks. livsforsikringer – vil bare sjelden finne sted over store avstander.
Bedre lovgivning
Kommisjonen er forpliktet til å undersøke alle bindende forslag innen offentliggjøring av en konsekvensanalyse. I den forbindelsen bør det understrekes, at en slik analyse først og fremst skal inneholde en korrekt «status quo analyse». Denne situasjonsbedømmelse kan likevel bare framstå korrekt, hvis flest mulig faktorer tas i betraktning. Det er slik f.eks. feilaktig å konkludere at markedet er fragmentert, alene fordi premiene på motorkjøretøyforsikringer er forskjellige. Forskjeller i den nasjonale infrastrukturen, kjøringkulturen osv. kan berettige forskjellige premier. Prissammenligninger alene er utilstrekkelige til å bedømme markedets integrasjon.
På nåværende tidspunkt har fellesskapet to harmoniseringsordninger til rådighet: full harmonisering og minimumsharmonisering. Det er et spenningsforhold mellom de to metodene på grunn av den delvise uoverensstemmelsen mellom de bak vede interessene: For det første er full harmonisering den mest effektive metoden til å støtte de grenseoverskridende forretningene. Jo færre forskjeller det forekommer, desto enkelt blir adgangen til en annen medlemsstat. For det andre er fellesskapet forpliktet til å overholde subsidiaritetsprinsippet. De nasjonale tradisjonene og sedvaner, også med hensyn til fremgangsmåten for behandling av retsmateriale, skal tas i betraktning. Forbrukerbeskyttelse er viktig, men medlemsstatenes bevaring av sine egne tradisjoner er forståelig nok enda sterkt. Det forblir slik en tautreking å begrense tiltakene til det vesentlige ved hjelp av målrettet harmonisering, og det er masser av anledning til strid om definisjonen av det vesentlige.
Arbeidet med en mulig 28. rettslig ramme kunne i den forbindelsen bringe en løsning. Hvis begge kontraktparter hadde mulighet for å velge en rent europeisk rett i forbindelse med en gitt forretning, f.eks. en forsikringsavtale, ville de tilpassingskostnadene som alltid forekommer ved grenseoverskridende forretninger, falle bort. På nåværende tidspunkt kan en forbruker ganske sikkert beslutte seg for å anvende en annen medlemsstats rett, men de bindende forbrukersbeskyttelsebestemmelsene i forbrukerens hjemstat kan det ikke gis avkall på. En 28. rettslig ramme vil likevel bare bli akseptert, hvis den oppfyller de høyeste kravene til forbrukerbeskyttelse. Det ser i hvert fall ut til å kunne betale seg å arbeide videre i denne retningen. Spørsmålet om den ansvarlige tilsynsmyndigheten bør samtidig behandles parallelt, selv om det ikke er strenget knyttet hermed.
Standardiseringen av produkter må klart avvises. Kommisjonen sikter selv mot å tilby forbrukerne og andre mottakere av finansielle tjenesteytelser i detaljleddet større valgmuligheter. Harmoniseringen av produkter står i diametral motsetning til dette. I den forbindelsen skal det imidlertid skjelnes mellom rets- og produktharmonisering.
Lavt priser og større tilbud for forbrukere og små og mellomstore virksomheter
Gunstigere produkter og større utvalg kan bare realiseres med reell konkurranse. Konkurransen i seg selv krever et stort antall markedsdeltakere. En begrensning av markedet til få store leverandører ville være i motsetning til dette målet. Av samme tomt skal retsformenes mangfoldighet (aksjeselskap, andelsselskap, sparebanker og gjensidig forening) støttes.
Konkurranse krever dessuten like konkurransevilkår. Ifølge prinsippet «lik risiko, lik regulering» skal en transaksjoner behandles likt. F.eks. skal forbrukere ved forretninger, som innebærer samme risikoer, ha de samme opplysningene. Dette er særlig viktig i forbindelse med substitusjonsprodukter.
De finansielle tjenesteytelsenes forming er imidlertid meget avhengig av lovgivningen. Det synes derfor like viktig bare å behandle ens sak- og risikoforhold likt. Forskjeller som f.eks. nærværet av en garanti, som enten denne gis av leverandøren selv eller en uavhengig tredjemann, berettiger en forskjellig håndtering. Kunsten må slik bestå i å behandle det, som er en, likt og det, som er forskjellig, forskjellig.
Som følge herav stilles det i rapporten forslag om konkrete foranstaltninger til støtte av tilbudssiden. Bl.a. følgende:
· For det første bør ervervelsen av finansielle tjenesteytelser ved hjelp av fjernkommunikationsmidler støttes attpåtil. I denne forbindelsen skal hvitvaskingsdirektivet også dras til opp overveielse. Mange av bestemmelsene har til formål å sette en stopper for hvitvasking, men vanskeliggjør forretninger som f.eks. kontoopprettelse i fjernsalg. Målet må være bestemmelser, som vanskeliggjør hvitvasking attpåtil, men ikke forhindrer lovlige forretninger. Den elektroniske signaturen kan i den forbindelsen medføre forbedringer.
· En ytterligere hindring for tilveiebringelse av grenseoverskridende finansielle tjenesteytelser er medlemsstatenes forskjellige skattesystem og sin lave interoperabilitet. Særlig det, hvor viss finansielle produkter støttes skattemessig – som f.eks. pensjonsforsikringer, pensjonsfond osv. – er det ofte vanskelig for produkter fra tredjeland å utnytte fordelene ved de nasjonale begunstigelsene. På grunn av enstemmigheten i Råden påhviler det i den forbindelsen medlemsstatene et særlig ansvar for å oppnå fremganger.
· For å oppnå en vellykket avvikling av kredittforretninger i bredeste forstand er adgangen til kreditoplysningsregistre nødvendig. Forbrugerkreditdirektivet inneholder allerede en bestemmelse om dette. Bestemmelsen er enda meget upresis, idet den verken handler om forhold vedrørende offentlige og private registre eller negative og positive kredittopplysninger. Adgangen til kredittopplysninger er også av stor betydning for kundene, da de ellers ville miste sin kreditthistorie ved flytting og eventuelt få problemer med å oppnå kreditt. Kundene skal naturligvis ha rett til å få innsikt i og korrigere sine opplysninger. Datasbeskyttelsebestemmelsene skal overholdes.
· Av samme tomt hilses forlengelsen av forordning (EF) nr. 358/2003 om gruppefritak på forsikringsområdet velkommen. I forordningen erklærer Kommisjonen viss former for samarbeid for å være forenelige med konkurranseretten: Den felles innsamlingen og vurdering av nasjonale risikoopplysninger, utvikling av nasjonale allmenne forretningsbetingelser samt ensartet vurdering av sikkerhetsforanstaltninger er former for samarbeid, som letter forsikringsselskapenes inntrenging på et nytt marked uten å hindre konkurransen.
· Nødvendigheten av at forsikringsselskap har en fast representant i hvert forretningsland er i dag tvilsom. Det burde være mulig for fellesskapet å utvikle mer egnede instrument til å gi forretningslandet mulighet for å håndheve sine skattekrav.
· Kommisjonens initiativ til å revidere de nasjonale «bestemmelsene av generell interesse» hilses velkommen, idet disse bestemmelsene begrenser de grunnleggende frihetene. Bare bestemmelser, som følger Domstolens rettspraksis, dvs. som er ikkediskriminere, effektive og forholdsmessige, samt tjener en interesse, som Domstolen anser for berettiget, bør derfor bevares.
Utvalget om det Indre Marked og Forbrukerbeskyttelse oppfordrer Økonomi-og-Valutautvalget, som er korresponderende utvalg, til å ta opp følgende forslag i det vedtaksforslaget det vedtar:
understreker dessuten at det skal finnes et fornuftig kompromiss mellom en høy standard for forbrukerbeskyttelse og velfungerende interne markedsmekanismer; mener at Kommisjonen bør fremme nasjonale initiativ, som skaper forståelse for finansielle spørsmål, for å sikre en korrekt forståelse for prinsippet om «risiko/utbytter» og de finansielle instrumentenes særlige egenskapene;
2. anerkender, at selv om efterspørgslen på de finansielle detailmarkeder i dag primært er indenlandsk, er internet og e-banker blevet centrale instrumenter for forbrugere, der ønsker at udføre grænseoverskridende finansaktiviteter i detailleddet, opfordrer derfor alle interessenter til at fremme udviklingen av sådanne tjenester og samtidig sikre den elektroniske korrespondances sikkerhed, navnlig i forhold til forbrugerne;
3. understreger imidlertid, at forbrugere, der ikke har adgang til disse teknologier, eller som har vanskeligt ved at bruge dem, f.eks. på grund av alder, ikke bør glemmes;
4. mener, at forenklingen av lovgivningen om finansielle tjenesteydelser og fjernelsen av hindringer for kundernes mobilitet ikke bør føre til lavere standarder for forbrugerbeskyttelse i medlemsstaterne;
5. tager sin beslutning av 11. juli 2007 om politikken for finansielle tjenesteydelser (2005-2010) – hvidbog(1) til etterretning, spesielt dens anbefaling om «etablering av en busjettpost i EUS budsjett til å finansiere finansiell markedsekspertise i organisasjoner for forbrukere og SMVER»;
6. er enig i, at forbrugere, der ønsker at skifte udbyder av finansielle tjenesteydelser, skal have mulighed for at gøre dette til enhver tid med minimale juridiske hindringer og omkostninger, og at kontraktbestemmelser for et sådant skifte skal formuleres i et gennemskueligt og letforståeligt sprog og eksplicit bringes til forbrugernes opmærksomhed;
oppfordrer inntrengende Kommisjonen til å legge fram forslag om en strømlinjeforming av de lovgivningsmessige kravene til distribusjon og organisering av sammenlignbare detaljprodukter og opplysninger om dem; mener dessuten at disse forslagene bør baseres på prinsippene i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/39/EF av 21. april 2004 om marked for finansielle instrument (2) (”MiFid-direktivet”) som f.eks. dem om «bedste rådgivning» og «kend din kunde»;
foretrekker kvalitet fremfor kvantitet; oppfordrer derfor Kommisjonen til å høre forbrukerorganisasjoner for å fastslå, hvilken informasjon, den anser for å være nødvendig for å sikre at forbrukerne kan treffe det rette valget; understreker at det skal skjelnes klart mellom informasjon og rådgivning;
mener at det derfor er behov for en koordinert innsats på nasjonal og europeisk plan for å forbedre graden av finansiell kunnskap i alle medlemsstater;
oppfordrer Kommisjonen til å fremme «bestee praksiser» innenfor alternative konfliktløsningsmodeller;
understreker at Fin-nett bør spille en sentral rolle for koordineringen av offentlige opplysninger i alle medlemsstater med henblikk på klagemuligheter og alternative konfliktløsningsmodeller, spesielt i forbindelse med grenseoverskridende finansielle tjenesteytelser;
anmoder derfor Kommisjonen om å undersøke innvirkningen på grenseoverskridende finansielle tjenesteytelser i detaljleddet av forordning (EF) nr. 44/2001 av 22. desember 2000 om rettenes kompetanse og om anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsbeslutninger på det sivilt- og handelsrettslige område (3);
foreslår at man vurderer innvirkningen av system, som nylig er blitt innført på nasjonal plan;
oppfordrer derfor inntrengende leverandører av finansielle tjenesteytelser til som minimum å tilby en kredittbaseret girokonto til kunder, som uttrykker interesse heri.