Russland – næringsliv og økonomi. De nye russiske myndighetene stod overfor store problemer da Russland ble etablert som en separat stat mot slutten av 1991. Den sentralplanlagte økonomien var i ferd med å bryte sammen, og faren for en omfattende forsyningskrise virket overhengende. Tiltak som kunne stabilisere situasjonen på kort sikt var nødvendig. Men reformistene som nå hadde kommet til makten hadde langt mer omfattende ambisjoner. De ønsket å avvikle det sovjetiske økonomiske systemet fullstendig og erstatte det med en markedsbasert økonomi. I perioden 1990–91 var det gjennomført omfattende reformer i flere øst- og sentraleuropeiske land, men det fantes ingen etablert «oppskrift» for hvordan omformingen av en sentralplanlagt økonomi skulle gjennomføres. Oppgaven var uansett mer komplisert i Russland fordi planøkonomien hadde eksistert lenger der enn i Øst-Europa og pga. landets enorme størrelse.
Det var forholdsvis klart hvilke tiltak som måtte gjennomføres, men det var uenighet om periodiseringen og omfanget av tiltakene. I den sovjetiske økonomien var næringslivet ikke bare statseid, det var innvevd i staten. I industriutviklingen hadde idealet vært å skape store enheter som kunne drive rasjonelt. For mange produkters vedkommende fantes det bare en eller to produsenter innenfor SSSR. Ved avviklingen av sentralstyringen ville man stå overfor monopolproblemer i de fleste sektorer av økonomien. Et annet kjennetegn ved den sentralplanlagte økonomien var administrativt fastsatte priser. Prisene ble holdt mest mulig konstante, selv om de underliggende produksjonsbetingelsene så vel som etterspørselen forandret seg. De siste par år av sovjetperioden var preget av vareknapphet, som dels skyldtes at produsenter (som hadde fått en viss selvstendighet gjennom Gorbatsjovs reformer) ikke fant det verdt å produsere og levere til de fastsatte priser.
Myndighetene grep fatt i det sistnevnte problemet først. Prisene på de aller fleste varer ble sluppet fri i januar 1992. Det ble gjort unntak for en del viktige produkter, spesielt energi og brensel. Resultatet lot ikke vente på seg. Prisene ble tredoblet over natten. Mengder av varer som var blitt holdt tilbake, ble nå frembudt for salg, og inntrykket av varemangel tapte seg. Men, prisøkningen førte ikke til en økning i produksjonen, bare at det ble bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. I en del tilfeller reduserte monopolprodusenter produksjonen for å oppnå enda høyere priser. Myndighetene klarte ikke å gjennomføre den «sjokk-terapien» de opprinnelig hadde tatt sikte på, og kompenserte næringslivet med økende overføringer og kreditter. Prisstigningen ble derfor liggende på et høyt nivå gjennom hele 1992 og 1993 med en månedlig økning i prisene på forbruksvarer på ca. 20 %. Lønningene ble også regulert, men mange ble ikke fullt kompensert for prisstigningen slik at det skjedde store endringer i reallønnssituasjonen for mange vanlige lønnsmottagere. Samtidig sørget inflasjonen for at alle oppsparte penger mistet sin verdi. Russland var på randen til hyperinflasjon, men myndighetene klarte ved en stram monetær politikk å få situasjonen under kontroll. I 1995 var den månedlige prisvekst på under 10 %, og i 1997 var den nede i ca. 1 %. I august 1998 devaluerte regjeringen rubelen, etterfulgt av betydelig turbulens i økonomien og ny høy inflasjon en tid. Devalueringen gjorde innenlandsk produserte varer mer konkurransedyktige og bidrog til en vekstperiode i økonomien.
Den fallende industriproduksjonen hadde imidlertid flere årsaker: sammenbruddet i det gamle sentrale forsyningssystemet gjorde det vanskelig å få råvarer og delleveranser, likeledes var det manglende kanaler mellom produsenter og marked. Etablerte bånd med fabrikker i andre deler av Sovjetunionen ble brutt med store konsekvenser for enkelte sektorer. Mange sektorer slet også med nedslitt produksjonsutstyr som skyldtes for lave investeringer over en årrekke. Fra 1990 til ut 1996 falt industriproduksjonen med 50 %. I stor grad reflekterte fallet økonomisk krise og redusert økonomisk aktivitet. Men fallet var også forbundet med omstrukturering av økonomien bort fra de områder som var prioritert under planøkonomien. Den voldsomme reduksjonen i stålproduksjonen hadde sammenheng med redusert militær opprustning. Fra 1997–99 så man de første tegn til ny vekst i industriproduksjonen.
For de reformorienterte myndighetene var det helt fra begynnelsen klart at en endring i eiendomsforholdene måtte gjennomføres dersom økonomien skulle bedre seg, og de la opp til et privatiseringsprogram uten sidestykke. Det var imidlertid svært lite privat kapital tilgjengelig som kunne brukes til å kjøpe de enorme verdiene som staten eide. Myndighetene valgte i august 1992 å utstede en privatiseringssjekk eller voucher til hver innbygger, som kunne brukes til å kjøpe aksjer i bedrifter som ble privatisert. Dette ble forklart med at alle egentlig hadde del i de verdiene som var bygd opp. Metoden gav ingen inntekter til staten, men sørget for at statlig eiendom ble omfordelt. Prosessen ble kritisert av mange fordi den gav bort store verdier for ingenting. Det viste seg raskt at i de fleste tilfeller fikk ledelsen i privatiserte bedrifter kontrollen og at de motsatte seg at utenforstående eiere kom inn. Selv om ledelsen fikk sterkere interesser i at bedriftene arbeidet godt, ble ikke effektiviseringsgevinsten så stor som mange hadde håpet. Reformpolitikerne hadde imidlertid også en politisk begrunnelse for den raske privatiseringen: ved å omfordele verdiene i økonomien ville de gjøre det umulig å vende tilbake til det gamle politiske systemet. Sjekk-privatiseringen ble avsluttet i juni 1994. I neste runde av privatiseringen betalte kjøperne med «virkelige» penger. Mange av de personer og selskaper som nå hadde penger å sette inn i oppkjøp, hadde etablert sine formuer gjennom gunstige posisjoner i det gamle systemet som de hadde utnyttet under sjekk-privatiseringen. I perioden 1995–97 skjedde det en voldsom konsentrasjon av finansielle ressurser og makt, med en gruppe Moskva-banker og deres ledere som en ny maktelite i Russland. Staten beholdt lenge aksjemajoriteten i bedrifter i strategisk viktige sektorer som energiproduksjon og telekommunikasjon, men i løpet av 1997 var også eierskapet i de fleste slike selskaper overført til private. Statsfinansene var imidlertid ikke gode og staten opptok store lån gjennom utstedelse av statsobligasjoner til høy rente som særlig russiske banker kjøpte. I august 1998 måtte myndighetene erklære at de ikke kunne innfri gjelden. Svært mange russiske banker gikk over ende og innskyterne mistet alle sparepengene side. Rubelen ble kraftig devaluert. Mange ventet en langvarig økonomisk krise. Men den russiske økonomien tok seg fort opp igjen. Devalueringen gjorde russiske produkter konkurransedyktige på innenlandsmarkedet igjen.
Etter krisen, og spesielt etter presidentskiftet i 2000, ble den økonomiske politikken mindre reformvennlig. Forholdet mellom den russiske regjering og Det internasjonale valutafondet (IMF), som hadde støttet reformprosessen med store lån, ble svært anstrengt.
Fra 2003 ble det klart at president Putin ikke bare ønsket å redusere den politiske makt finanseliten hadde fått under Jeltsin, men også å øke det direkte statlige eierskapet i strategiske sektorer, spesielt energisektoren. Den sterkeste uttrykk for denne linjen var prosessen mot Russlands største oljeselskap – Yukos – og dets leder og hovedeier Mikhail Khodorkovskij, landets rikeste mann, som ble arrestert i oktober 2003 anklaget og senere dømt for skattesvik. Selskapet ble brutt opp og viktigste aktiva solgt til et statlig kontrollert selskap – Rosneft.
Bildet av Russlands økonomi er dermed blandet. Etter mange år med krise kom statens budsjetter i balanse og den makroøkoniske situasjonen ble sterkt forbedret. Den gjennomsnittlige økonomiske vekst i perioden 1999–2005 var på 6,4 %. Vanskelige omstillingsprosesser begynte å gi resultater, men økende energieksport og høye verdensmarkedspriser for olje og gass har også spilt en viktig rolle. Energisektoren står for 50 % av statens inntekter. Utenlandsgjeld er nedbetalt takket være eksportoverskudd. Statens rolle som eier er økende igjen, men ca 3/4 av næringslivet er privateid. Mange bedrifter er likevel svært avhengige av staten for f.eks. eksporttillatelser og skattefordeler. Lovverket og skattesystemet er mangelfullt, og mange spørsmål må avgjøres gjennom uoversiktlige og tidkrevende forhandlingsprosesser. Korrupsjon er blitt et økende problem. De sosiale forskjellene er blitt meget store, med en del svært rike mennesker og mange millioner under fattigdomsgrensen, men de aller fleste russere har fått økt levestandard i løpet av Putins år ved makten.
Utenlandske selskaper har ikke fått spille noen virkelig avgjørende rolle i omformingen av den russiske økonomien. Generelt har utenlandske selskaper vært tilbakeholdne med tunge investeringer fordi de oppfatter russisk lovverk og skattesystem som for uforutsigelig. De største utenlandske investeringene er gjort i oljeindustrien i forbindelse med offshore-ubyggingen ved Sakhalin i russisk fjerne østen. Den største norske investeringen er gjort av Telenor som har investert tungt i russisk telekommunikasjon, særlig mobiltelefonselskapet Vimpelcom.
Jordbruk
De fysiske forholdene er mange steder ugunstige for jordbruk. Rundt 5 % av Russlands areal er oppdyrket, 8 % er beiteland. 80 % ligger i den europeiske delen. På grunn av sin enorme størrelse har Russland likevel en stor jordbruksproduksjon, se tabell.
Jordbruket ble nasjonalisert under sovjetstyret, og store deler ble tvangskollektivisert i mellomkrigstiden. I desember 1990 vedtok Russlands Øverste sovjet å tillate at mindre jordeiendommer kunne selges til private bønder. Men det har vist seg vanskelig å etablere en ny stand av selvstendige bønder. Mange tidligere stats- eller kollektivbruk er omgjort til aksjeselskaper eller jordbrukskooperativer. En ny lov om eiendomsrett til land fra 2002 har gitt utlendinger mulighet til å leie jordbruksland i 49 år. Investeringer i sektoren er økende.
Jordbruk
Produksjon av viktige vekster 2003
tonn
Poteter 36 746 500
Hvete 34 063 300
Sukkerbeter 19 383 600
Bygg 17 968 000
Skogbruk
Russland har enorme skogressurser, særlig i sine nordområder, men manglende infrastruktur gjør ca 40 % utilgjengelige. Tilgjengelige områder, særlig nær elvene, er ofte blitt overbeskattet. Skogbruket har vært inne i en dyp krise, som bl.a. skyldtes underinvestering-er. I 2005 ble det utvunnet ialt 183 mill. m3.
Fiske
Russisk havfiske, som har sine største tyngdepunkter på Kolahalvøya og ved Stillehavet, har også gjennomgått store endringer. Fisket i fjerne farvann er blitt sterkt redusert pga. for høye kostnader i det nye økonomiske systemet. Total fangstmengde gikk ned fra 7,9 mill. tonn i 1990 til 3 mill. tonn i 2004. Russiske fiskebåter begynte i midten av 1990-årene å levere store volumer, særlig torsk, til fiskebruk i Nord-Norge fordi de gav bedre priser og raskere behandling enn de russiske mottakene. Verdien av norsk import av fisk fra Russland nådde to mrd kr. på årsbasis, men gikk markert tilbake da russiske fiskere begynte å levere direkte til kontinentet. Samtidig eksporterer Norge halv- og helfabrikata, først sild og makrell, men etterhvert store mengder laks. I 2006 utgjorde den norske eksporten over tre milliarder kr. Fisk er blitt den viktigste handelsvaren mellom de to land.
Bergverk, energi
Russland har rik tilgang på mineraler og energiressurser. Etter å ha gått drastisk tilbake frem til slutten av 1990-årene begynte produksjonen begynt å stige igjen. Det ble produsert 326 mill. tonn kull i 2008 hvorav ca. 160 mill. kom fra Kuzbass (Kuznetsk-bassenget) i Vest-Sibir. Russland utvinner også store mengder jernmalm, 100 mill. tonn (2008). De største forekomstene ligger i Uralfjellene, men større mengder jernmalm utvinnes også på Kolahalvøya og flere steder i Sibir, og ikke minst i Kursk-området («Kursk magnetiske anomali»). Det utvinnes også betydelige mengder gull (ca. 180 tonn årlig), kobber, tinn, nikkel, platina og diamanter. Russland er verdens nest største oljeprodusent med 488 millioner tonn produsert i 2008. Produksjonen har økt med ca. 50 % etter at den hadde falt til et lavmål i 1998. Ca. 2/3 kommer fra oljefeltene i Tjumen fylke i Det vestsibirske lavlandet, særlig Khanty-Mansijsk autonome område.
Russland er verdens største naturgassprodusent med 663 mrd. m3 produsert i 2008, og har nærmere 40 % av verdens samlede påviste reserver. Over 90 % av Russlands produksjon finner sted nord i Tjumen fylke (se Jamal-Nenets autonome område). Både gass og olje fraktes gjennom omfattende rørledningssystemer til andre deler av Russland, det tidligere Sovjetunionen, samt eksportmarkedene i Sentral- og Vest-Europa. Olje skipes også ut med skip fra Nordvest-Russland og Svartehavet. Russlands primærenergiforbruk dekkes av naturgass (54 %), olje (19 %), kull (16 %), vannkraft (6 %) og kjernekraft (5 %) (2005). Av elektrisiteten produseres ca. 68 % ved hjelp av naturgass, kull og olje, 16 % er vannkraft og ca. 16 % er kjernekraft (2008).
Blant de viktigste vannkraftverkene er flere anlegg langs Volga og de meget store anleggene ved Jenisej (Krasnojarsk, Sajano-Sjusjenskoje) og Angara (Bratsk, Irkutsk, Ust-Ilimsk). Russland har 10 atomkraftverk med til sammen 31 reaktorer i drift (2009). Atomkraftindustrien fikk styrket sin posisjon etter at Putin ble president og flere nye reaktorer er under bygging eller planlagt.
Industri
Russland har fortsatt en stor tungindustri selv om produksjonen gikk sterkt ned etter oppløsningen av Sovjetunionen. I 2008 ble det produsert 68,5 mill. tonn stål mot 89,6 mill. tonn i 1990. De viktigste tungindustriområdene ligger i Uralfjellene og i Kuznetskbassenget. Den kjemiske og mekaniske industrien og tekstilindustrien er sterkest utviklet i den europeiske delen av Russland, særlig i Moskva-regionen, som økonomisk sett er landets viktigste industriområde. Ved de store elvene og særlig ved ishavshavnene finnes det en stor treforedlingsindustri. Bilindustrien har sitt tyngdepunkt i Volga-området. Det ble solgt 756 000 personbiler av russisk merke i 2007 (se Samara, Tatarstan og Nizjnij Novgorod). De utgjorde ca. 25 % av antall solgte personbiler. En raskt økende andel av markedet dekkes av utenlandske merker produsert i Russland (ca. 15 % i 2007), særlig i St. Petersburg–området. Import av nye, og særlig brukte biler øker også. Også den sivile russiske flyindustrien har problemer i konkurransen med utenlandske firmaer. Våpenproduksjon og -eksport har imidlertid tatt seg sterkt opp. Eksportinntektene derfra utgjorde i 2005 ca. 6,1 milliarder dollar.
Utenrikshandel
Russlands utenrikshandel er siden oppløsningen av Sovjetunionen dreid bort fra de tidligere sovjetrepublikkene til fordel for andre markeder. I 2008 utgjorde handelen med stater innenfor SUS 14,7 % av den anslåtte totale utenrikshandel på 685 milliarder dollar. Handelen med EU-land stod for 52,2 %, Tyskland var den klart viktigste enkelt-handelspartner med ca. 9,1 % av russisk utenrikshandel. Olje og gass er de dominerende eksportprodukter og har i flere år utgjort 50 % av vareeksporten. Med stigende priser utgjorde de ca. 70 % av vareeksporten 2007–2008. Metaller, tømmer og kjemikalier er også viktige. På importsiden dominerer maskiner og utstyr. I tillegg til den offisielt registrerte utenrikshandelen foregår mye uregistrert grensehandel med mat- og forbruksvarer.
Samferdsel
Jernbanenettet hadde i 2005 en samlet lengde på ca. 87 000 km. Nettet er tettest i den europeiske delen av landet, mens det i Sibir er bygd flere gjennomgående baner, bl.a. Transsibirske jernbane og Bajkal–Amur-banen. De russiske jernbanene har større sporvidde (1524 mm) enn det vesteuropeiske jernbanenettet. Utenlandstrafikken må derfor kjøres med materiell hvor sporvidden kan varieres eller med utskiftbare boggier.
I 2005 fantes det ca. 520 000 km veier med fast dekke. Hovedveinettet er relativt svakt utbygd. De innenlandske vannveiene er også viktige transportårer for gods, til sammen utgjør de 96 000 km. Sammenlignet med andre industrialiserte land spiller jernbanen en mye større rolle enn veitransport i godstransporten. Personbiltettheten økte fra 60 til 200 biler per 1000 innbyggere fra 1995 til 2007.
- Laster aksjedata...
