Panikken på Wall Street er nok den enkeltbegivenheten som sterkt foranlediget en reformering av det amerikanske banksystemet. På 100 års avstand kan vi nå se tilbake.
Panikken i 1907 er spennende lesning om drama, økonomi og interessemotsetninger. 1907 er historien om ukontrollert spekulasjon, om uro og overblikk, flokkmentalitet og heltemot. Konsekvensen av 1907 ble, at USA seks år etter reformerte banksystemet og opprettet en sentralbank.
Bakgrunnen for panikken var et sterkt stigende aksjesmarked i 1906, jordskjelvet i San Francisco og et avledet kollaps i forsikringsaksjene. Hit kom et glohett kobbermarked, dalende inntjening i stålindustrien og uhemmet spekulasjon, som hadde drevet renten og nervøsiteten opp. For å kunne motstå likviditetskriser var bankene siden 1898 blitt pålagt å ha solide reserver, men de såkalte «trusten companie» var ikke underlagt samme lov, så det var egentlig mot dem stormløpet ble rettet, da det riktig brøt løs.
I mars måned 1907 kom det første varselet med stor uro på børsen, og i oktober utbrøt den berømte panikken blant investorer og banker. Bankene krevde lån innfridd, og likviditeten ble strammet så mye, at dag-til-dag renten i november nådde 20 prosent. Egentlig var hele 1907 ett usedvanlig urolig år. Av de 20 største negative smånedsutbyttene man har observert på obligasjonsmarkedet i USA i tiden inntil Første Verdenskrig befinner 4 observasjoner seg i år 1907 med panikken i oktober som toppscorer med et fall på 10,9 prosent
Betalingsstans og nervøse forhandlinger
Mange virksomheter måtte grunnet likviditetsknappheten stille inn betalingene, og fra toppen i 1906 hadde aksjesmarkedet mistet 50 prosent av sin verdi. Foran børsen og i gatene omkring Wall Street vrimlet det med uerfarne spekulanter, som nå betalte prisen for sin grådighet. Mange var blitt altfor uforsiktige etter de flott stigningene på markedet i 1906 og befant seg nå i en stemning nær beslektet med gråtens opprinnelse.
Men midt i salgstravelheten spankulerte en mann omkring rolig pulsende på sin sigar; det var den steinrike bankieren J. P. Morgan.
Morgan fikk sammenkalt en rekke sjefer fra de største finansielle institusjonene, og ba dem stille den nødvendige kapitalen til disposisjon. «Stil likviditet til rådighet, situasjonen krever det» lød Morgans fast stemme. «Men vi har ikke noen, vi har allerede lånt ut mer enn reglene foreskriver», jamret møtets øvrige bankdirektører. «Så bruk reservene, det er det man har reserver til», hoppet det Morgan fra tungen. Morgan fikk dit egenhendig via sine internasjonale forbindelser reist tilstrekkelige kreditter til å avverge et egentlig sammenbrudd.
De panikkramme investorene fikk sine penger og betalingene ble gradvis gjenopptatt. Resten av året var naturligvis preget av moderat nervøsitet, men allerede i februar måned 1908 var markedene igjen på samme nivå som før panikken. Panikken i 1907 hører til de «høysbelastningperiodene» i moderne tid hvor uroen var meget stor, men hvor stabiliteten snudde rask tilbake, og hvor det ikke forplantet seg til depresjon i samfunnet.
Politikere lot ideologien falle
At panikken ikke fikk som varer lenger negativ effekt på den amerikanske økonomien skyldes også politikernes innsats. President Theodore Roosevelt måtte gå voldsomt på kompromiss med sine prinsipper, da han ble oppsøkt av US Steels administrerende direktør med det formålet å overta Tennessee Coal, Iron and Railroad Company (TCI). Selskapet hadde fått lukket for kreditten fra bankene, aksjeskursen var styrtsdykket og tilbake sto bare muligheten for en overtakelse av US Steel, (som ikke uventet var kontrollert av Morgan). Roosevelt hadde ikke mange øyeblikk til å veie en rekke komplisert hensyn overfor hverandre, lot prinsippene vike for den reelle verdenens problemer og tillot at Morgan kunne overta TCI med en kjempe markedsdominans som konsekvens. Alternativet hadde vært katastrofen, men samtidig sto det klart, at det av kongressen tidligere på året forkastet forslag fra republikaneren Nelson Aldrich om opprettelsen av en sentralbank likevel nok var en god ide.
Tid var ganske enkelt løpt fra det såkalte «National Banks» system og dets altfor rigide måte å styre pengesmengden på. På 35 år hadde man opplevd fem seriøse kriser, og situasjonen med at nasjonens økonomi skulle og kunne reddes av en enkelt mann (som også hadde sine særinteresser) kalte på en sentralbank, som bedre ville kunne spille en aktiv rolle i krisetider. Federal Reserve System (FEDD) ble derfor opprettet i 1913.
Som det seg lin og bør endte hele miseren med at iakttakere med sine særlige interesser fremsatte konspirasjonsteorier mot Morgan med den beskyldningen at det var ham som hadde framsprovosert og profittert av hele uroen. Kritikernes røst var imidlertid forstummet da Morgan noen år etter døder på et hotellværelse i Roma (1913). Da hans likkiste passerte forbi Wall Street stilte inn handelen i to timer til ære for den store finansielle begavelsen.
- Laster aksjedata...
