Energisektoren går en krevende framtid i møte. Forberedelsene skal i gang nå.
Sjelden har det vært så stort et politisk og økonomisk fokus på framtidens energiforsyning, som vi opplever i dag. Konstellasjonen av en stadig stigende forurensning samt usikkerhet om leveringsstabiliteten av toneangivende energiformer har brakt emnet høyt på agendaen. Argumentene har spent fra dypt populistiske til saklige og nyanserte. Faktum er nemlig, at sjelden har utfordringen vært større, enn vi opplever i dag.
Krumtappen i ethvert sivilisert samfunn er evnen til å tenke holdbart og vekte holdninger og omtanke høyt. Når det gjelder miljøet har intensjonene vært gode og uegennyttige.
Den miljømessige virkeligheten er likevel en annen. Til tross for at en betydelig del av de etablerte økonomiene (med unntak av bl.a. USA, Kina og Russland) har tiltrådt Kyoto-avtalen i 1997, har det vært en konstant stigende forurensning i det samme tiltrådte regioner.
Norge har som mål å redusere CO2-utledningen (karbondioksid) kraftig frem til 2012 i forhold til 1990. Likevel har Norge de siste årene antageligvis ikke klart å redusere CO2-utslippene nok og må derfor stille seg i køen av nasjoner, hvor intensjoner og handlinger ikke går hånd i hånd.
I lyset av hvilke vansker Norge har hatt ved å redusere CO2-utslippene, synes utfordringen ikke mindre, når de nye økonomiene med Kina i front tas med i beregningen. Ifølge International Energy Agency forventes 2/3 av den framtidige utledningen nettopp å stamme fra disse økonomiene.
Lavkarbo